Ibsen-senteret
Grove manipulasjoner i de nettopp gjennomførte ansettelsesprosedyrene ved Senter for Ibsen-studier har i siste tid vakt berettiget oppsikt. Begge de to ansettelsessakene det gjelder – et professorat II og en senterlederstilling – har vært gjennomført under misaktelse av vanlige normer for saksbehandling.
Søkerne til professor II-stillingen er på vanlig måte blitt evaluert av en bedømmelseskomité, som har rangert dem i henhold til deres vitenskapelige kvalifikasjoner og avgitt et enstemmig votum. Allerede sammensetningen av denne sakkyndige komitéen er egnet til å vekke forundring. Mens det i Ibsen-senterets næromgivelser finnes flere forskere med bred kompetanse på Ibsens forfatterskap, er det blitt opprettet en komité der to av medlemmene har en meget marginal spesialkompetanse innen teatervitenskap og Ibsenforskning. Det er betimelig å spørre hvorfor ingen erfarne Ibsen-forskere med stor produksjon innen sitt fagområde er blitt spurt om å medvirke. Men dette er for småting å regne sammenlignet med det som skjer når den sakkyndige komitéens enstemmig vedtatte rangeringsliste tas videre til innstillingsutvalget. Der dukker overraskende nok rådsleder Tore Rem opp igjen, men nå i en annen funksjon enn i fagkomitéen, hvor han også var med. I sin nye funksjon gir han sitt samtykke til at fagkomitéens rangeringsrekkefølge reverseres slik at sistplasserte (nummer 4 på rangeringslisten) rykker frem til en førsteplass. En behøver ikke å være særlig bevandret i komitéprosedyrer for å erkjenne at Rem er inhabil i sin nye funksjon, og det av flere grunner. I innstillingsutvalget forkaster han hva han har vært med på å beslutte i den sakkyndige komitéen. Det er ut over dette kanskje enda mer betenkelig at Rem i begge tilfelle har vurdert en søker som han har et felles prosjekt sammen med og som både han og det påtenkte eksellenssenteret åpenbart ønsker å dra fordeler av. Man slutter ikke å undre seg over at Rem uten noen som helst nødvendighet er blitt nominert inn i begge funksjoner, men det avtegner seg etter hvert et mønster som forklarer hvorfor.
Mønsteret har sammenheng med nybesettelsen av senterlederstillingen. Siden opprettelsen av stillingen i 1999 har den ved to tidligere anledninger vært utlyst som professorat, og i begge tilfelle er søkerne vurdert av en sakkyndig komité. Ved tredje gangs utlysning har fakultetet valgt å utlyse den under en ren administrativ kode. Dette kan bare være for å omgå kravet om en kvalitetsevaluering av professorkompetansen til søkerne. Uansett hvordan man snur og vender på det, innebærer dette en ignorering av universitetets regler for ansettelser i faglige stillinger, der kravet om faglig bedømmelse og rangering av søkerne er ufravikelig. Det går nemlig ikke an å fylle en stilling som leder av et forskningssenter uten at vedkommende selv har forskerkompetanse i det feltet senteret arbeider med, og dette vet også fakultetet. Det hele blir enda mer pinlig når man tar i betraktning at den administrative biten av professorstillingen forlengst er delegert til en heltidsansatt leder som tar seg av den daglige driften. De skadelidende er de mange søkerne som har vært forledet til å søke stillingen på gale premisser. En av søkerne trakk under disse omstendigheter sin søknad tilbake da han ikke ville tjene som statist i et avtalt spill, som utad skal vekke inntrykk av at alt skjer i henhold til normale rutiner. Og det er dypt alvorlig når noen av verdens ledende forskere innen sine fagområder blir brukt som staffasje i et maskeradespill. Det at fakultetet etter alt å dømme har en ønskekandidat til stillingen, rettferdiggjør ikke at man fusker med prosedyrene. Men hensikten helliger tydeligvis midlene.
Fakultetets favoritt til stillingen synes å være tidligere senterleder Frode Helland, som enten selv eller gjennom sin våpendrager som senterets interimsleder, førsteamanuensis Ståle Dingstad, bak kulissene har trukket i trådene og ledet prosedyrene i ønsket retning. Hva var vurderingsgrunnlaget for innkalling til intervju av fire av de åtte søkerne? Hvem valgte dem ut? Det er skjellig grunn til å anta at tidligere senterleder i samarbeid med interimsleder har valgt ut intervjukandidatene. I den sammenheng er det kanskje av interesse for almenheten å vite at tidligere senterleder selv er en av søkerne til stillingen! Dersom en av søkerne til senterlederstillingen selv styrer prosedyrene for tilsettelsen fra sin base ved senteret, og det er det svært mye som tyder på, er det en provokasjon. Det er oppsiktsvekkende at Frode Helland etter utløpet av sin åremålsperiode har beholdt sitt kontor ved senteret, deltatt i senterets interne møtevirksomhet og etter utløpet av sine to frisemestre ikke er gått tilbake til sin ordinære stilling ved ILN, men med fakultetets velsignelse er blitt parkert på senteret med full lønn for å fremme sitt eget kandidatur, påse at prosedyrene går i den ønskede retning, spille de fremste konkurrentene ut over sidelinjen og katapultere seg selv tilbake i sin tidligere stilling. Dermed er det utad skapt et inntrykk av at tidligere senterleder bare er ute i permisjon fra sin stilling mens det samtidig tilsløres at utlysningene og prosedyrene i virkeligheten er iscenesatt som skinnmanøver overfor de øvrige søkerne, som i tiltro til at det dreier seg om en seriøs utlysning har gjort seg den umak å søke. Så sikre i sin sak synes de involverte å være at de ikke en gang har gjort seg stor umak med å dekke til den skjulte agenda. Dette preger også prosedyren rundt professor 2-stillingen, der Tore Rem har vært garanten for at den ønskede kandidaten til stillingen kommer i mål som føstemann, uansett hvilken plass hun inntar på rangeringslisten til de sakkyndige. Men som rådsleder ved senteret har Tore Rem inngått et nært samarbeid med Frode Helland om etableringen av et eksellenssenter. Man ser seg sikkert lite tjent med at en av deres påtenkte medarbeidere ved dette planlagte senteret inntar en sisteplass på fagkomitéens rangeringsliste. For å sikre utfallet av professor II-ansettelsen har man derfor loset rådslederen inn i begge komitéene uten å ta hensyn til at han på grunn av sitt nære samarbeid med en av søkerne til senterlederstillingen nok en gang er inhabil. Når dekana i et tilsvar til de kritiske innvendingene mot saksbehandlingen i KK (23. september) hevder at det ikke er uvanlig at en og samme person sitter i både fagkomitéen og innstillingsutvalget, taler hun mot bedre vitende og underslår at Rem i denne saken er dobbelt inhabil da han inntar to kontrære posisjoner i en og samme sak, og han har selv interesse av utfallet.
Fakultetets ledelse skjuler åpenbart juks bak lukkede dører i stedet for å stå frem med åpent visir. Her ser man tydelig de uheldige virkningene av at ansettelsesprosedyrer i vitenskapelige stillinger unntas offentlighet. Dermed blir det fritt frem for lukkede nettverk til å mele sin egen kake i ly av et hemmelighetskremmeri som utelukker at kritiske røster kommer til orde. Og dermed stilles de berørte fagmiljøene overfor fullendte kjensgjerninger uten mulighet til i tide å gripe korrigerende inn.
Det dreier seg her om så alvorlige overtredelser av normene for redelig saksbehandling – og sannsynligvis også av forvaltningsloven – at det må være et allment krav at begge sakene blir annulert og tatt opp på nytt, jo før jo heller, for å rydde opp i saken og komme eventuelle juridiske påklagelser i forkjøpet.
Knut Brynhildsvoll Professor emeritus tidligere senterleder ved Senter for Ibsen-studier, UiO