Annonse
19:02 - 17. november 2011

Å telle vold

Krigersk: Djengis Khans soldater tok livet av en langt større andel av befolkningen enn for eksempel andre verdenskrig. Bildet er fra filmen Mongol (2008).
Annonse

Voldens historie

Steven Pinker er en forsker som ikke skyr de store utfordringene. Der han i The Blank Slate ville innføre en revolusjon i vitenskapen av galileiske proporsjoner, er hans mål i The Better Angels of Our Nature å overbevise oss om at vi lever i den fredeligste tidsalder noensinne.

Den som hadde regnet med at Pinkers biologisk funderte korstog mot kulturrelativister skulle fortsette, vil bli skuffet. Biologi og gener spiller knapt nok noen rolle i denne boka; her er det skiftende historiske kontekster som er avgjørende, ved at de aktiverer genetiske disposisjoner på ulike måter.

Hvordan kommer så Pinker fram til at vi lever i det langt fredeligste samfunn historien noen gang har sett? Gjennom å telle. Satt opp i tabeller og grafer er tendensen umiskjennelig: Volden minker, fra jeger og sankersamfunnet, via jordbrukssamfunnet og fram til vårt moderne samfunn. Og den minker mye, fra 524 drap per 100 000 til 3,7, altså med mer enn 99 prosent. Selv de to verdenskrigene blir stående som mindre eksepsjonelle enn man gjerne antar når de sammenliknes med tidligere tiders krigføring. Djengis Khan tok for eksempel livet av en langt større andel av befolkningen: På en kåring over de ti mest voldelige episodene i menneskenes historie kommer andre verdenskrig på en niende, og første verdenskrig helt nede på en 16. plass.

John Gray er kritisk til Pinkers tallmateriale. Et vel så vesentlig ankepunkt er etter min mening at Pinker knapt nok tolker sine funn. For ham holder det å telle. På et vis kan man gi ham rett: å bli drept er en historisk konstant. Typisk for dagens situasjon er imidlertid ikke bare at vold forekommer nokså sjelden, men også at vi er så unisont negative til den. Grunnen er enkel: den innebærer et brudd på lov og orden. Og når voldsbruk er en så sjelden foreteelse i dag, er det fordi vi har overdratt denne rettigheten til staten (jfr. Webers definisjon).

Spørsmålet blir da om det er meningsfylt å sammenlikne voldsbruk i dag (da den utgjør et unntak og brudd) med tidligere tiders samfunn, da voldsbruk ble oppfattet som mer normalt. Før en sterk statsmakt vokste fram var vold et helt vanlig virkemiddel når konflikter skulle løses. Hver enkelt hadde ansvar for å hevde sin egen rett, og ble denne retten krenket eller truet, var voldsbruk et nærliggende alternativ.

Ikke all vold ble oppfattet som legitim: å myrde noen (dvs. ikke å vedkjenne seg drapet) ble ille ansett, mens et vig (å drepe noen åpenlyst og påta seg ansvaret for det) ble positivt vurdert. Sagaene er fulle av beretninger om menn som vokste i anseelse etter å ha hevnet en slektning. Historikeren Erling Sandmo har vist hvordan det moderne begrepet om vold først oppsto på slutten av 1600-tallet som ledd i statsmaktens bestrebelser på å komme den lokale voldskulturen til livs.

Pinker er klar over at holdningene til vold har endret seg. Etter å ha fremmet en litani over Jahves grusomheter i Det gamle testamentet, kommer han med den gode nyheten: Denne volden fant aldri sted i virkeligheten. Problemet er snarere at Pinker aldri reflekterer over hvorfor vold var noe man skrøt på seg i tidligere tider, men som i dag sees på som et onde. Det gjør ham til en dårlig historiker.

Et av Pinkers yndlingstema er å hevde at Hobbes hadde rett og Rousseau tok feil: «Naturtilstanden» var virkelig rå og barbarisk, og de som hevder noe annet er naive eller har en ideologisk agenda. Men hvis vold ikke bare handler om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, holder det ikke å komme med tall.

Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begrepet som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.

Ved å ta utgangspunkt i dagens holdninger vil Pinker minne oss på hvor godt vi har det – som kan være en god ting, men det samme utgangspunktet gjør ham, og oss som lesere, dårlig egnet til å få noen forståelse av hvordan fortidens mennesker levde i all sin voldelighet. Når det gjelder middelalderen, bidrar Pinker snarere til å kolportere gamle myter om uhemmet vold, tortur og grusomhet.

Hans Jacob Orning er professor i historie, Høgskulen i Volda

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.