KAPITALISME
I økonomiske krisetider er venstresiden raskt ute med å se positive tegn på at kapitalismen er på vei til å undergrave seg selv. Høyresiden er på sine side like raske med å bejae kapitalismens innovasjonsevne og humane forankring. Felles optimisme til tross, det er ingen grunn til å se positivt på tingenes tilstand.
Kapitalismen er et økonomisk system som skaper betingelser for våre liv, våre sosiale relasjoner og vår samfunnsorganisasjon. Den er ikke pålagt oss fra utsiden, men er en praksis som har nedfelt seg i våre vaner, institusjoner og ordninger over generasjoner. I dag har kapitalismen blitt en altomfattende horisont våre liv utspiller seg på bakgrunn av.
I Aftenposten 19. november argumenterer Kathrine Aspaas at mennesket kommer først. Historisk sett er dette riktig. Det er gjennom våre mellommenneskelige samhandlinger at kapitalismen som økonomisk system har vokst frem. Som alt menneskeskapt vil heller ikke kapitalismen vare evig. Like fullt, i vår senkapitalistiske verden, kommer ikke mennesket før kapitalismen. Tvert i mot. Som morsmålet er kapitalismen alltid allerede i virksomhet før et menneske kommer til verden. Like lite som vi kan bestemme oss for å kommunisere med andre mennesker ved å begynne å prate et språk som ikke allerede er i bruk, kan vi begynne å utføre mellommenneskelige samhandlinger som ikke allerede er en del av kapitalismens mekanikk.
Kapitalismen betinger våre handlinger. Den legger føringer for hva vi kan gjøre og ikke gjøre, den skaper muligheter og legger begrensninger for vår livsutfoldelse. Man kan låne penger til utdanning, bolig eller næringsvirksomhet, men blir samtidig bundet for fremtiden gjennom å betale tilbake med renter. Både den moderne industrikapitalismen og vår postmoderne finanskapitalisme skaper verdier som kan omsettes i arbeidsplasser, men gjør samtidig arbeid til en vare som kan prutes på et marked. Om kapitalismen historisk sett har dratt store deler av den vestlige befolkningen opp fra fattigdom, tjener den uten unntak de velstilte mer enn de vanstilte. Kanskje særlig i krisetider.
Det meldes at kapitalismen er ineffektiv, at den spiser seg selv innenfra og at den snart vil se sitt eget endelikt. Jeg er ikke så sikker. For selv i krisetider gjør kapitalismen det den er ment å gjøre. Den akkumulerer verdier, makt og frihet oppover den sosio-økonomiske verdipyramiden. På bekostning av arbeidstakere som må ta til takke med redusert arbeid, mindre lønn eller lange permisjoner. På bekostning av miljøet, som nesten uten unntak blir en for dyr investering når bunnlinja skal holdes. Kapitalismen som økonomisk system er ikke i krise, den korrigerer seg selv og nedjusterer sine verdier. Krisen rammer de som taper inntekt, formue og livsgrunnlag samtidig som de er bundet til kapitalismens dynamikk gjennom gjelden de fortsatt skylder.
Kapitalismen består. Den styres rett nok ikke av lover som fungerer uavhengig av vår deltakelse. Snarere ligner den en ekspanderende organisme som stadig må mates for å ikke få organsvikt. Kapitalismen er kontinuerlig avhengig av ny verditilstrømning i form av økt tilgang til naturressurser, arbeidskraft, teknologiutvikling eller innovasjon, eller som i finanskapitalismens tilfelle, en stadig aksellererende strøm av transaksjoner mellom debitorer, kreditorer, investorer, produsenter og forbrukere. Sakker dynamikken farten, reduseres samtidig finansinstitusjonenes evne til å stimulere ny vekst. Verdens samlede inflaterte verdier synker. Stopper vi helt å tilføre kapitalismen verdier, kollapser systemet. Det er det de færreste av oss som har råd til.
Venstresiden drømmer gjerne at en annen verden er mulig. I realiteten er det kapitalismen som dikterer hva som er mulig og umulig. Skatt på finanstransaksjoner er umulig, for det senker markedenes samlede likviditet. Høyere beskatning av næringslivet er umulig, for det senker konkurransekraften. Begrensninger av topplederes lønninger og bonusordninger er umulig, for det senker stillingenes attraktivitet. En styrking av offentlige velferdsløsninger er umulig, for det øker statens utgifter. Men når finansnæringen trenger en «bailout», så er ikke stimulans- og redningspakker i milliardklassen bare mulige, de er plutselig strengt nødvendige. For gir vi ikke etter for kapitalens krav, kollapser verden som vi kjenner den.
Problemet er at vi ikke vet hva som finnes utenfor kapitalens grenser. Kapitalismen har ingen utside. Imploderer den vil selv våre mørke tider forsvinne inn i et enda sortere hull. Så selv om det stemmer, som venstresiden gjerne hevder, at kapitalismen opprettholder fattigdommen i den tredje verden, skaper miljøproblemer på grunn av overhøsting, ressursødeleggelse og industriforurensing, samt forvitrer velferden i den vestlige verden, så finnes det per i dag ingen alternativer til det økonomiske systemet vi allerede er en del av. Om kapitalen ender, tar den det siste alternativet med seg.
Men like lite som det er grunn til å feire kapitalismens slutt er det grunn til å være selvtilfreds med et system som stadig øker kløften mellom de rike få og den fattige resten. Kanskje må vi rett og slett begynne å tenke mer negativt. I stedet for å la utviklingen bli styrt av positive visjoner om velstand og frihet bare færre og færre av jordens befolkning får oppleve, må vi kanskje å begynne forestille oss de verste scenarioene kapitalismen medfører: økt migrasjon, større sosiale ulikheter, sosial og politisk uro, miljøødeleggelser, klimaforstyrrelser og biogenetisk manipulasjon. Og så må vi begynne å stake ut handlinger for at våre mareritt ikke skal bli mer virkelige enn de allerede er.
Morten Lyngeng
Har en master i filosofi fra New School for Social Research i New York