HUMANISME
Dag Hareide skrev i sitt svar til meg 25. november om humanismens begrensninger, spesielt i forhold til dyr. Jeg likte spørsmålet om hvorvidt humanismen er rasistisk. Det snur ting på hodet samtidig som den får frem et godt poeng. Det spør om vår innarbeidene måte å tenke om rettferdighet på er blind for alle skapninger utenfor menneskeheten; om ikke vårt høyeste ideal for rettferdighet (i form av menneskeverd/menneskerettigheter) – skjuler en like stor dobbeltmoral som den rasistiske diskrimineringen det er ment å være et bolverk mot. Det etterspørs en omvurdering av alle verdier og får folk til å tenke.
Nå prater vi ikke om rasisme, men om det som teknisk korrekt heter spesiesisme (nedvurderende diskriminering av arter (spesies)). Det handler likevel om diskriminering basert på biologiske kriterier og det handler om urettferdighet som påfører mange smerte og død.
Humanisme er vel ikke nødvendigvis det samme som spesiesisme? Ikke nødvendigvis, men de henger tett sammen og det er ikke lett å skille dem. Noen som har forsøkt å gjøre det er de dyrerettighetsteoretikere som Hareide nevnte i sin kronikk. For eksempel er Tom Regan godt plantet i en humanistisk og kantiansk tradisjon. Hans filosofi tar utgangspunkt i det ukrenkelige menneskeverdet, og hans argumentasjon vil vise at den samme iboende ukrenkelige verdien ikke kun finnes hos mennesker, men også i mange andre dyr. Mange vil se på det som en radikal slutning, men Regans moralfilosofi er egentlig svært konservativ og absolutt ikke antihumanistisk. En dyptgripende humanismekritikk finner vi derimot hos marxister, post-strukturalister og dypøkologer.
Det virker som om Hareide bruker ordet antroposentrisme (menneskesentrering) om humanismens mulige arroganse og ekskludering av ikkemenneskelige hensyn. Men påstanden om at det kun handler om en mindre avgrenset tendens, og ikke et grunntrekk, virker tvilsomt. Hareide skriver at menneskeverdet ikke er definert i kontrast til andre skapninger og at menneskerettighetene ikke benekter verdigheten til andre skapninger. Men selve begrepene er menneskesentrerte. Verdier er relative. Sentreres de om mennesker så marginaliserer de alle andre. Et alternativ er å desentralisere dem.
Så klart er det mulig å ”bry oss om naturen og dyrene i tillegg” slik Hareide vil få frem. Men det blir likevel kun et ”tillegg” og ikke noe fundamentalt. Det han har å si om å ta hensyn til andre dyr kommer også til kort. Industrielt husdyrhold blir kritisert, mens tradisjonell bruk av dyr – hvor dyr skyves ut av vår moralske ”1. klasse” og over til statusen til grønnsaker, korn og soyabønner – ikke blir stilt spørsmål ved. En revurdering av humanismen og spesiesismen må gå lenger enn det.
Arild Tornes
Mastergrad i idehistorie
Styremedlem i Norsk vegansamfunn