Debatt

En betenkelig konklusjon

Anders Behring Breivik

Morgenbladet går på lederplass 2. desember i rette med de «sterke og til dels arrogante protester fra forskere, politikere og filosofer» mot rettspsykiaternes konklusjon om at Anders Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig. Lederskribenten finner konklusjonen «grunnleggende solid».

Det gjør ikke jeg. La meg begrunne mitt syn grundigere enn medienes soundbites tillater.

Behring Breivik har over år nitidig planlagt å utføre et ideologisk motivert og rettferdiggjort massedrap på erklærte politiske fiender på norsk jord. Gjerningsøyeblikket 22. juli var ikke et øyeblikk, men et forløp over mange timer og med pauser. Handlingene utført på Utøya hadde ikke karakter av et eller et par gruppedrap, men av nær 70 enkelthenrettelser, de fleste på kloss hold.

Basert på empiri fra Nazi-Tyskland, Kambodsja, Rwanda og Bosnia (listen er dessverre ikke uttømmende) har forskere fra ulike fag samlet inngående kunnskap om hva som kjennetegner den type ideologier som leverer rasjonalet for å myrde erklærte politiske fiender med verdens beste samvittighet og som en pur nødvendighet; hva som kjennetegner omslaget fra propagandafasen til iverksatt aksjon og hva som kjennetegner relasjonen angriper offer under selve drapene. Fra avhør og rettssaker vet vi også hva som kjennetegner den typiske gjerningsmannens tanker, følelser og vurderinger om egne handlinger, både under selve forløpet og i ettertid.

Siden rettspsykiaternes rapport er utilgjengelig, baserer jeg meg på den mest detaljerte gjengivelsen som foreligger, gitt i Aftenposten. Følgende observasjoner fremstår som om de er tillagt størst vekt av de to psykiaterne.

Behring Breivik

  • viser ingen empati med sine ofre, og snakker bare om seg selv når han spørres om dem;

  • viser ingen tegn til anger («skyldevne»);

  • omtaler sine handlinger i et teknisk og avemosjonalisert språk;

  • forvirrer utspørrerne med «selvlagede begreper»;

  • bruker ord som «mål, kampmodus, henrette (ikke drap), effektuere, infiltrere, konspirere»

  • hevder at han deltar på den ene siden i en pågående borgerkrig;

  • føler seg forfulgt, gitt at en stor fare truer (islamsk maktovertakelse)

  • anser seg som en martyr som ofrer seg for Saken og for sitt folk;

  • takler den massive fordømmelsen av det han har gjort med stor sinnsro;

  • fremstår gjennomgående som egosentrisk og uten evne til selvinnsikt.

    I mitt arbeid med ideologisk inspirerte massedrap og folkemord – Holocaust, Rwanda, Bosnia – har jeg særlig studert gjerningsmennenes selvforståelse: hvordan de ser på seg selv som en som var villig til å begå ugjerningene de har begått. Bestemte trekk fremstår som gjennomgående fra det ene historiske caset til det neste, uavhengig av ideologienes nøyaktige valør, ofrenes identitet og enkeltheter i handlingsforløpet.

    Trekkene det er tale om tilsvarer nærmest punkt for punkt de som er listet opp ovenfor og som de to norske psykiaterne så langt jeg vet har lagt vekt på når de har konkludert: Behring Breivik er paranoid schizofren, psykotisk og følgelig ikke strafferettslig tilregnelig.

    Implikasjonen er åpenbar, nemlig at konklusjonen – basert på konstatering av empatimangel, anger- og skyldfravær, identitetsdanning i et manikeisk univers tilknyttet en grand narrative, etc. – vil omfavne tusener av massemordere med ideologisk motivasjon.

    Jeg finner dette faglig betenkelig. En rekke spørsmål reiser seg: Har psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim adekvat kompetanse innen kasuset det i tilfellet Behring Breivik handler om; ideologisk motiverte massedrapsmenn? Hvordan kan de ha funnet de trekkene vi vet kjennetegner slike gjerningsmenn som bevis på psykose og sinnssykdom, når (for eksempel) ikke en eneste av de dømte for massakrene i Srebrenica – uten empati, anger, skyldevne, selvkritikk, og motivert av en narrativ om hevn for et tapt slag for 600 år siden – er blitt ansett strafferettslig utilregnelig? Og videre, hvilken kompetanse har de to innen den type ideologi Behring Breivik er inspirert av, når de for eksempel karakteriserer begrepene han bruker som «selvlagede» og avfeier hans politiske verdensbilde som «vrangforestillinger»?

    Arne Johan Vetlesen

    Professor i filosofi, UiO

  • Mer fra Debatt