Morgenbladet Topp 100
Det har vært spennende å følge Morgenbladets kåring av de 100 beste norske albumene. Metoden for kanonen kan selvsagt diskuteres, men den er åpen og forståelig. Den sier noe om det som har vært – en viktig oppsummering av norsk musikk de siste 50 årene. Men i enda større grad sier den noe om det som er – hvordan norske musikere i 2011 vurderer kvalitetsmusikk.
I etterkant av kåringen uttaler en av initiativtakerne, Christer Falck, til Morgenbladet: «En god plate er først og fremst tidløs. Det bør ikke være en som treffer godt akkurat nå. Hvis du kan spille en plate hvert tredje år og fortsatt føle at den er god, da er det en god plate.»
Paradoksalt nok representerer dette kravet om tidløshet en overvurdering av nåtiden, og en undervurdering av den verdi lytterne opplevde i sine første møter med musikken. La oss tenke oss at et verk har en verdi for lytteren på en skala fra 0 til 100. Ta et album som gis ut i 1999 og si at verdien dette året er 90, for eksempel Morten Abels Here we go then you and I. De neste årene er verdien 70, 60, 40, 40, 40 … til vi fortsatt sier 40 i 2011. Ta et annet album som kommer ut i 1999 med en verdi for lytteren på 60, for eksempel Big Bangs Electric Psalmbook. Den holder seg så på 60, år etter år, også i 2011. Ifølge Christer Falck vil sistnevnte album være best. Men da tar han på seg dagens briller, og disse brillene er ikke nødvendigvis klokere enn brillene fra 1999. Anta at vi står i 1999 og får oppgitt albumenes verdi for dette året, samt fremover i tid til 2011. Gjør vi en nåverdiberegning med utgangspunkt i 1999 vil Here we go then you and I verdsettes høyere enn Electric Psalmbook fordi fremtiden – med rette – neddiskonteres. Morten Abels låter har utvilsomt høyere originalitet enn BigBangs. Men sistnevnte kler musikken med tidløse jeans, mens førstnevnte aldri kan la være å pakke låtene inn i siste skrik.
Men ok, la oss godta de implisitte premissene til Falck om at vi skal ta utgangspunkt i vår egen tid, 2011, når vi sammenligner kvaliteten til to album. La oss tegne en kurve over verdien vi opplever hvert år fra utgivelse og frem til i dag. Vi kan kanskje da være enige om at arealet under denne kurven (integralet) sier noe om musikkens verdi over tid. La oss da ta to album som har samme areal, men som har ulikt toppunkt. Det ene albumet ga ekstatisk opplevelse det ene året (opp mot 100) men falt raskt til bakken. Det andre holdt seg fint på 60–70. Hvilket album skal vi rangere øverst?
Falck og andre undervurderer kraften og kvaliteten i den musikken som slår oss i bakken det ene året, men som vi blir flau over det neste. Og vi tror at det som stiger skal stige videre, mens det som har falt til bakken vil forbli der. Men slik er det ikke. A-ha ville aldri nådd så høyt opp hvis rangeringen ble gjort i 1995. Morten Abels moteklær sitter ikke helt i dag, men de kan bli fine igjen.
Ola Kvaløy
Professor i økonomi ved Universitet i Stavanger og vokalist i Lano Places