Debatt

Straff som fortjent?

Straffenivå

Det har med rette blitt påpekt at reaksjonen i Norge på terrorangrepet 22. juli var eksemplarisk: Slike grusomme handlinger må vi møte med mer demokrati og åpenhet. Vi vil ikke la lovbryteren vinne. Men det var også noe annet som var fint midt i alt det forferdelige: De to første ukene ble det knapt snakket og skrevet om hva slags straff Anders Behring Breivik skulle få. Dermed var fokuset der det burde være: Det gjaldt å ta vare på ofrene og deres pårørende og samle oss om grunnleggende verdier.

Å rettsforfølge gjerningsmannen er både riktig og viktig. Men når det kommer til stykket, er det begrenset hva straff kan gjøre for å bøte på ofrenes og pårørendes lidelser og ta vare på de verdiene vi vil hegne om.

Nå er diskusjonen likevel i full gang omkring hva slags straff Behring Breivik bør få.

Flere har tatt til orde for rettferdig gjengjeldelse, som Njálsson i Morgenbladet 12. august og Sandberg i Morgenbladet 19. august. Lovbryteren må få «som fortjent». Dette er en straffebegrunnelse man tar avstand fra i norsk strafferett. I ulike lovforarbeider snakker man derfor heller om «mentalhygieniske virkninger»: Hvis man ikke påfører lovbryteren den smerten han fortjener, vil det kunne skape «sosial uro», og folk vil kunne ta loven i egne hender. Dermed er det fremdeles snakk om gjengjeldelse, men behovet for slikt er nå plassert hos «folket» og «ofrene», ikke hos lovgiverne. Man er tvunget til å forvalte hevnen, selv om man har oppgitt å benytte den som begrunnelse.

Det er særlig tre ting som blir problematisk når man forsøker å utmåle straffen ut fra hva lovbryteren «fortjener».

  • For det første hvordan man skal gradere den moralske skylden. Så fremt lovbryteren ikke erklæres som utilregnelig, kan vi sikkert enes om en «minimalistisk» tolkning av den frie vilje: Lovbryteren kan velge å bryte loven eller la være. Han kan derfor bebreides. Men det er vanskeligere å vite hvor mye han skal bebreides, og derfor hvor stor straff han bør få. Særlig ved alvorlige forbrytelser må man spørre seg: I hvilken grad kan gjerningsmannen «noe for» det han har gjort? Flere psykiatere har for eksempel hevdet at Behring Breivik er uten empati. Hvis dette er riktig, så kan man jo spørre seg i hvilken grad han kan bebreides for denne mangelen. Kan han bebreides for noe han «er», og som i stor grad kan skyldes oppvekstvilkår eller biologisk utrustning?

  • For det andre: Hvis vi likevel mener å kunne fastslå graden av moralsk skyld, hvordan skal vi ut fra dette begrunne at han «fortjener» tilsvarende mye lidelse? Det er vanskelig å skjønne hvorfor påføring av store straffelidelser skal kunne «veie opp» for den lidelse gjerningsmannen har forårsaket. Det er sikkert riktig at harde straffer kan tilfredsstille et «mentalhygienisk» behov hos de fleste av oss: Vi får glede av å se og vite at lovbryteren lider hardt og lenge. Spørsmålet er imidlertid om det å glede seg over andres lidelse bør fungere som et prinsipp vi skal bygge vår rettsstat på.

  • For det tredje: Hvis det er slik vi vil ha det, så kan man spørre hvordan vi skal få gitt Behring Breivik og tilsvarende lovbrytere den straffen de fortjener. Vi straffer folk som smugler noen kilo heroin med 21 års fengsel. Skal grusomheter av det kaliber vi har vært vitne til 22. juli straffes i henhold til en doktrine om rettferdig gjengjeldelse, så må vi vel mobilisere straffesmerter på et helt annet nivå enn 21 (eller 30) år i fengsel. Skulle man være konsekvent her, måtte man vel tre til med tilleggsstraffer som vi i dag oppfatter som barbariske.

    Et mye mer håndfast mål på handlingers grovhet enn den subjektive (moralske) skyld er deres konsekvenser. Man kan utmåle straffen i henhold til omfanget av de skader og lidelser gjerningsmannen har forårsaket. I så fall er straffen ikke basert på hva lovbryteren «fortjener» (graderinger av skyld), men den skade han har forvoldt.

    På dette punkt står nok allmennprevensjonen sterkere enn rettferdig gjengjeldelse som straffebegrunnelse: Man tar her gjerne utgangspunkt i at jo viktigere rettsgoder man vil beskytte, desto hardere må straffen være for å avskrekke folk fra å krenke dem. Drap må straffes hardere enn vinningsforbrytelser, fordi det er viktigere å beskytte menneskeliv enn ting.

    Svakheten ved denne straffebegrunnelsen i Behring Breiviks tilfelle er åpenbar: Vi kan ikke forvente at slike straffetrusler vil virke. Ofte er det nettopp de alvorligste forbrytelsene som vanskeligst lar seg forebygge gjennom allmennpreventiv avskrekking. Behring Breivik regnet med at han kunne bli drept, og hvis han overlevde, forventet han å bli tatt og straffet. Det inngikk sågar i hans plan. I slike tilfeller er det lite man kan stille opp med av allmennpreventive trusler.

    Den reaksjonsformen som lettest lar seg begrunne i saker som dette, er utvilsomt forvaring. Forvaring er strengt tatt ingen straff (et tilsiktet onde), siden formålet med en slik reaksjon er å hindre fangen å begå nye lovbrudd mens han sitter inne. Generelt er dette kanskje den mest betenkelige av alle reaksjonsformer vi har (blant annet dømmes man for den man er, og ikke bare for det man har gjort). Derfor har man hittil vært forsiktig med å ty til denne reaksjonsformen.

    Men i ekstremtilfeller, som Behring Breiviks terrorangrep, står begrunnelsen for en slik reaksjon åpenbart sterkt: En mann som i åtte-ni år har planlagt sitt terrorangrep, vil utvilsomt også kunne tenkes å «holde ut» en langvarig fengselsstraff, for deretter å kunne gjenta udåden når han kommer ut. Hvis han skulle få en tidsbestemt straff, og slipper ut etter endt soning, så vil nok politiet følge hans adferd med argusøyne. Han kan derfor neppe gjenta hva han gjorde. Men ingenting vil kunne hindre ham i for eksempel å kjøre med en lastebil inn i en barnehage. Terrorangrep kan man aldri sikre seg helt mot.

    Meningen med de ovenstående refleksjoner er ikke å si at Behring Breivik ikke bør straffes eller å foreslå hva slags straff han bør få, men å oppfordre oss til å tenke gjennom hva som bør danne grunnlaget for utmålingen av straff. Som mange har påpekt, må vi ikke la terrorangrepet legge premissene for norsk strafferett i fremtiden. La oss heller benytte anledningen til å tenke oss om med hensyn til hvordan vi kan begrunne å påføre lovbrytere bestemte mengder tilsiktet smerte.

    Straffeutmålingen får vi overlate til domstolene. Det er å håpe at man ikke fristes til å tillempe loven for å gi ham den straff han «fortjener». Den beste måten vi strafferettslig kan reagere overfor hans terrorhandlinger på, er å gi ham de rettssikkerhetsgarantier han har krav på og holde på våre vedtatte rettsregler. Da får vi satt et eksempel til etterfølgelse: Overfor hans grusomme handlinger vil vi vise at vi kan opptre anstendig.

    Espen Schaanning

    Professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

    • Mer fra Debatt