Ytringsfrihet
Noen presiseringer synes påkrevet med hensyn til de stråmannsargumenter som henholdsvis Frank Rossavik (Morgenbladet 2. september) og Marit K. Slotnæs (Morgenbladet 9. september) hengir seg til i sine karakteristikker av mine utsagn.
Konteksten for mitt intervju med Klassekampen 27. august var altså Ytringsfrihetskommisjonens NOU fra 1999. Det innebærer ikke at jeg er blitt tilhenger av énfaktorforklaringer hva angår årsakene til dreiningen i de hegemoniske forståelsene av ytringsfriheten og dens grenser i Norge. Det er altså ikke slik at jeg har fremholdt at Ytringsfrihetskommisjonen alene har brakt oss dit vi er i dag. Det jeg påpekte, var at NOU-en synes å ha blitt retningsgivende for hvordan man forholder seg til ytringsfrihet i Norge, og da særlig i mediene, på politisk hold og i rettsapparatet.
Rossavik bagatelliserer Sjølie-dommen fra 2002 med henvisning til at nynazisten Terje Sjølie i Askim i år 2000 «ikke oppfordret til vold eller noe annet ulovlig». Nå ble Høyesteretts frifinnelse av Sjølie skarpt kritisert av FNs rasediskrimineringskommisjon ICERD så vel som Europarådets ECRI. Verre er det at Rossavik antyder at det kun er oppfordringer til vold som kan rammes av straffelovens 135 (a) – rasismeparagrafen. I Sjølie-dommen foretok Høyesteretts flertall en rekke intellektuelle krumspring for å kunne frifinne Sjølie. Mest betenkelig var påstanden om at den tilslutning til nazistisk ideologi som Sjølie ga uttrykk for, ikke inkluderte faktisk tilslutning til jødeutryddelsene, enn si tilslutning til andre voldelige handlinger rettet mot minoriteter i Norge. Én av dem som var til stede under Sjølies tale, var en av de nynazistene som få måneder senere myrdet Benjamin Hermansen på Holmlia.
Marit K. Slotnæs melder i sin kommentar 9. september ganske enkelt undertegnede inn i noe hun kaller for «det nye tankepolitiet». Bakgrunnen synes høyst uklar, gitt at det er Runar Døving som er blitt invitert til å uttale seg om saken i MB, og at jeg ikke har gitt noen tilslutning til Døvings synspunkter.
Begrepet Slotnæs tar i bruk for å karakterisere mitt ståsted, er med alle sine orwellianske undertoner karikert. For det første dreier faktisk ikke denne debatten seg om tanker, men om offentlig uttrykte meninger og ideer av hatefull karakter. For det andre har jeg vært helt klar på at lover og reguleringer ikke kan løse det dilemmaet et liberalt samfunn står overfor i møtet med de mest ekstreme og hatefulle ytringene.
Min kronikkmedforfatter Thomas Hylland Eriksen har et mer liberalt syn på 135 (a) enn meg. Det kan vi begge leve med. For egen del er mitt utgangspunkt at dersom man overhodet skal ha en rasismeparagraf i straffeloven, så bør den faktisk kunne brukes, slik man for eksempel gjør det i Tyskland, Danmark og Frankrike, for nå å nevne noen stater hvor praksis på dette feltet de siste årene har skilt seg merkbart fra norsk praksis. Jeg kan vanskelig se at praksis i disse statene kvalifiserer dets myndigheter til «tankepoliti»-status.
Sindre Bangstad
Postdoktor, Institutt for sosialantropologi, UiO