Debatt

Dawkins – en fundamentalist?

Religionskritikk

I intervjuet med Richard Dawkins i Morgenbladet 26. august reiser intervjueren spørsmålet om Dawkins er en fundamentalist. Som en kunne vente, svarer Dawkins nei på spørsmålet. For ham «betyr fundamentalisme å være urokkelig i sin tro på en hellig bok». Og slikt mener han seg lykkelig fri fra, opptatt som han er av bevisførsel og rede til å akseptere ethvert standpunkt som det kan føres vitenskapelig bevis for.

Det er imidlertid påfallende at Dawkins velger å svare på dette spørsmålet på en måte som ikke tilfredsstiller elementære krav til saklighet. Han henger sin fundamentalisme-kritikk på begrepet hellighet, som for en religionskritiker som ham er negativt ladet i utgangspunktet. En diskusjon med Dawkins om fundamentalisme som skal ha forutsetninger for å bli interessant, må ta utgangspunkt i en fundamentalisme-definisjon som er nøytral med tanke på konflikten mellom sekularisme og religiøsitet, ellers blir det en diskusjon der konklusjonen er foregrepet allerede i definisjonen.

En mer interessant innfallsvinkel vil være å forstå fundamentalisme som en tro på egen ufeilbarlighet som gjør at kritiske spørsmål avfeies uten diskusjon, og så stille spørsmålet om hvordan Dawkins’ eget bevisprinsipp forholder seg til et slikt utgangspunkt. Er dette et prinsipp Dawkins klarer å gi en tilfredsstillende begrunnelse, eller opphøyer han det til et ikke-kritiserbart dogme? Har Dawkins selv en åpning for det minimum av selvkritikk som er nødvendig for å kunne være en interessant samtalepartner for andre, eller faller han i realiteten for sin egen fundamentalisme-kritikk?

Hvordan forholder Dawkins seg til det nærliggende spørsmålet om han kan anvende sitt beviskrav på sin egen teori? Hva er det vitenskapelige bevis for sannheten i den påstand at all sannhet bygger på vitenskapelige bevis? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg et svar på det spørsmålet som er slik konstruert at det ikke forutsetter det som skal bevises?

Til dette vil Dawkins antagelig svare at det er umulig å føre et logisk bevis for bevisprinsippets sannhet, men at det har vist seg å være fruktbart gjennom utviklingen av moderne vitenskap. Et stykke på vei har Dawkins selvsagt rett i det. Spørsmålet er imidlertid om han ikke på den måten selv åpner for akkurat den diskusjon om ulike tilnærminger til virkeligheten og deres begrunnelse og berettigelse som hans utgave av sekulær scientisme er avhengig av å avvise. Og gjør han det, hvordan kan han da unndra seg fundamentalisme-kritikken? Er det ikke nettopp sekularismens parallell til troen på den hellige boks ufeilbarlighet vi her står overfor?

Dawkins klarer heller ikke å tilfredsstille sitt eget beviskrav overfor religion slik den faktisk praktiseres av troende og tenkende mennesker. Av teologer oppfattes Dawkins’ religionskritikk normalt som uinformert og lite relevant; han skjønner faktisk ikke det han prøver å si noe om. Dette er en kritikk Dawkins velger å overse. Han nekter å gå inn i en seriøs dialog med dem som tenker annerledes enn ham, og undergraver slik troverdigheten av sitt eget religionskritiske prosjekt. Det fungerer derfor bare overfor troende som er like bastant ensidige i sin religiøsitet som Dawkins er i sin sekularisme.

Som filosof og vitenskapsteoretiker er Dawkins uinteressant; her er han for tendensiøs, unyansert og påståelig til å være relevant. Som kulturelt fenomen har han derimot krav på en viss interesse: Hvordan klarer en såpass uinformert religionskritikk å nå slike opplagstall som Dawkins opererer med? Det er nærliggende å tenke at vi her har å gjøre med den samme forenklingens appell som vi finner hos en del av dem Dawkins kritiserer. Ureflektert fornuftdyrkelse og unyansert vitenskapskritikk – er ikke det to sider av samme sak?

Knut Alfsvåg

Professor i systematisk teologi

Mer fra Debatt