Debatt

Straffen er også symbolsk

Straffenivået

I kjølvannet av 22. juli seiler det opp en politisk debatt om straff: Bør straffenivået skjerpes? Vi vet at Fremskrittspartiet lenge har ment det. Og fester vi lit til en spørreundersøkelse utført for VG nylig, mener et flertall på 65,5 prosent av de spurte at straffenivået for «de mest alvorlige forbrytelsene» er for lavt. Flere justispolitikere varsler dermed enda en debatt om straff, blant dem leder for Stortingets justiskomité, Per Sandberg (Frp). Justisminister Knut Storberget har allerede uttalt at terrorudådene foranlediger en debatt om hvorvidt straffenivået bør heves. Bør det?

Debatten er viktig, for viktig til å bli ridd av partipolitiske kjepphester. Alle skjønner det nå, men det kan likevel tenkes at det blir denne saken som velter den partipolitiske freden som har oppstått etter 22. juli. Om vi skal ta denne debatten nå, må vi gå inn i den med følgende spørsmål for øye: Hva vil vi oppnå med strengere straffer? La oss også huske at det i dette tilfellet dreier seg om de mest graverende forbrytelsene i vårt samfunn: voldtekt, lemlestelse, frihetsberøvelse, drap.

Den vanligste begrunnelsen i Stortinget for skjerpelse av straffenivået er at straffen virker preventivt på potensielle forbrytere: Kjennskapen til voldsmaktens straffereaksjoner avskrekker den potensielle lovovertrederen. Prinsippet kalles «allmennprevensjon». Når den enkelte forbryter sperres inne, kalles det individualprevensjon: Forbryteren hindres i å begå nye forbrytelser, i det minste under soningstiden.

Hadde det bare vært så enkelt! Tankegangen bak allmennprevensjon er velment. Den er imidlertid også et godt eksempel på at ønsketenkning kan ligge til grunn for politiske avgjørelser: Tanken om prevensjon av grove forbrytelser gjennom avskrekking holder dessverre ikke vann. Hvor ofte knepper en voldtektsmann plutselig igjen buksesmekken ved tanken på mulig straff? Er det sannsynlig at fyllefanten holder igjen og bare gir fra seg et slag med moderat kraft og ikke slår av full styrke, fordi den norske stats straffepraksis med ett renner ham i hu? Er det noen som tror at Anders Behring Breivik ville handlet annerledes om straffenivået var annerledes?

Neppe. For alvorlige overgrep, som drap, begås som regel i affekt. Det vil si at gjerningsmannen eller -kvinnen i gjerningsøyeblikket er blind for andre impulser enn motivasjonen for å begå ugjerningen. Han eller hun tenker at «dette må jeg bare gjøre». Breivik har jo forklart seg slik. Når hensynet til offerets liv og rettigheter, følelser, ja, offerets menneskelighet, ikke virker inn på handlingen, er det ikke annet enn naivt å tro at den nokså abstrakte tanken på straffepraksisen skal sette skrupler i gjerningsmannens eller -kvinnens hode. I gjerningsøyeblikket er det sterke følelser som rår: Normale normer har for et øyeblikk mistet sin virkningskraft.

Det pekes ofte over Atlanteren når temaet er grove forbrytelser og dertil hørende straffer. Som eneste vestlige land har USA en del års erfaring med å straffe grove overgrep med virkelig strenge straffer. Dødsstraff, som er tillatt i 37 av de 50 amerikanske delstatene, er den strengeste straff som tenkes kan. Forbryteren blir visket ut av de levendes rekker. Individualprevensjonen er fullkommen.

Allmennprevensjonen står det imidlertid verre til med. Dette enkle faktum bør være et tankekors i vår forbindelse: Samtidig som landet har det høyeste straffenivået, har USA også det høyeste kriminalitetsnivået i Vesten. Man kan selvsagt diskutere hva som kom først, høna eller egget, forbrytelsene eller straffene. Og svaret er ikke opplagt, for på den ene siden ble dødsstraffen gjeninnført i 1976 som en reaksjon på økt grov vold, men på den annen side har utviklingen bare tiltatt etter at straffenivået ble skjerpet. En faktor som kompliserer debatten, er USAs våpenlovgivning, men også Norge har et svært høyt antall lovlige håndvåpen, så våpentilgangen i seg selv forklarer lite.

Lærdommen mange trekker av det amerikanske straffeparadokset, er nettopp at straffenivået sjelden har avskrekkende effekt på dem som er i ferd med å begå en grov voldshandling. En som i sin tid målbar denne innsikten, var jussnestor Johs. Andenæs. Han påpekte videre at det som setter en støkk i dem som begår alvorlige forbrytelser, er sannsynligheten for at forbrytelsen skal bli oppklart. Men dette er en tanke som melder seg for fullt først etter at gjerningen er blitt et ugjenkallelig faktum.

Mange har pekt på at intet overvåkningssystem ville avslørt Anders Behring Breiviks ondskapsfulle planer. Vi kan legge til at ingen straffepraksis ville rikket ham i hans overbevisning. Til dét var han for besluttsom og for urokkelig i sin sykelige ideologiske tro; alle vi som er ravende uenige i hans beskrivelse av virkeligheten, kan si at han levde nærmest i en fantasiverden, preget av mytologiske forestillinger om korsfarere og tempelriddere, Gates of Vienna, anti-jihadister som Fjordman, og spillet World of Warcraft. I tillegg er han jo åpenbart moralsk avstumpet. Behring Breivik var fanget i et forskrudd bilde av virkeligheten, et bilde uten empati der han faktisk omfavnet tanken på straff: Straffen, trodde han, ville gjøre ham til martyr, en ekte korsfarer.

Sett at de fleste nikker til disse tankene, men likevel ønsker et høyere straffenivå - hva blir da begrunnelsen? Den enkle begrunnelsen består i å gjøre som Johs. Andenæs, og si at hensyn til det han kalte «den allmenne rettsfølelsen» må veie tyngst. Særlig i saker som berører hele folket. Dette var hans hovedargument da han etter krigen forsvarte dødsdommen mot landssvikerne. Han vedgikk at hevn nok var et motiv hos en befolkning som var blitt angrepet og undertrykt i fem år. Men han mente at dødsstraff medførte rettferdighet likevel. Fordi straffen må være forankret i noe annet enn abstrakte prinsipper, i dette tilfellet folkemeningen i et demokrati. Vi kan legge til at straffen som ble Quisling og hans kumpaner til del, i høy grad også var symbolsk.

Nå diskuteres det hvorvidt Behring Breivik skal dømmes for drap, med en maksimal strafferamme på 21 års fengsel, eller om man skal ta i bruk straffelovens nye paragraf 102 om «forbrytelser mot menneskeheten», med en strafferamme på 30 år. Jeg mener at å karakterisere hans ugjerninger som «en forbrytelse mot menneskeheten», vil bidra til økt forståelse av hva som har skjedd. Dilemmaet for påtalemakten består i at hvis Breivik dømmes til 30 år, kan han ikke idømmes forvaring. Det kan han derimot hvis han dømmes til 21 år for drap.

Forvaring er en straffereaksjon som kan holde forbrytere avsondret i resten av deres liv, for å beskytte samfunnet. Ingen blir formelt sett dømt til livsvarig forvaring, men lovovertredere kan gjentatte ganger bli dømt til fem års forvaring - livet ut. I praksis har vi altså livstidsstraff. Dersom vi som samfunn på tross av dette nå vil høyne nivået for de groveste forbrytelsene, er dette i så fall primært en symbolsk handling. Den vil ikke virke preventivt på samfunnsnivå, kun på individnivå. Men heving av straffenivået kan være i tråd med rettsfølelsen til folk flest, og det kan tilfredsstille ofrenes og de etterlattes behov for moralsk oppreisning ved at gjerningsmannen får en straff som virkelig svir. Det er kanskje grunn god nok.

Steingrímur Njálsson

Lektor og forfatter

Mer fra Debatt