Straffenivået
Takk til Per Sandberg for at han i Morgenbladet 19. august avkler meg som mytemaker: Jeg bidro til å spre myten om USAs kriminalitet, noe jeg beklager. Men det kommer an på hvordan man leser statistikkene og hvilke statistikker en vektlegger.
Mitt hovedpoeng gjaldt debatten rundt de groveste forbrytelsene, især mord, og poenget var at disse sjelden forhindres ved å høyne straffenivået. Når det gjelder fravær av allmennpreventive effekter av USAs høye straffenivå, har landet tre ganger så mange drap som gjennomsnittet i EU, ifølge International Crime Victim Survey (1999). Den viser at grove forbrytelser sjelden forhindres av høyt straffenivå.
Selv om jeg gjentok én myte, forsøkte jeg å avlive en annen: myten om straffens avskrekkende virkning. Straffen virker, som Sandberg bedyrer, men den virker ikke alltid allmennpreventivt. Det er interessant at lederen av Stortingets justiskomité vifter bort tanken om allmennprevensjon: Sitatet av Svein Slettan tyder på at Sandberg mener straffens samfunnsnytte er irrelevant, og at meningen med straffen primært er «øye for øye, tann for tann» fordi «man oppnår en mer riktig fordeling av onder og goder».
Det etiske utgangspunktet for enhver debatt om straffenivået må være at straffen er et onde vi påfører individer. I så måte kan vi ikke bare ha nytten som normativ målestokk, men må plassere individets rettigheter i den andre av fru Justitias to vektskåler. Som et onde må straffen produsere noen goder for å kunne forsvares. Det gjelder især livstidsstraff. Er vi i tvil om lengre straffer fører til færre grove forbrytelser, bør vi la tvilen komme potensielle lovovertredere til gode. Livstidsstraff vil ikke verne oss mot den typen utspekulert og nitid planlagt ondskap Anders Behring Breivik har påført Norge.
Steingrímur Njálsson
Forfatter og lektor