Debatt

Hvor kommer jeg fra, hvem er jeg?

Surrogati

Jeg vil gjerne følge opp en setning som sto i lederen i Morgenbladet 1. juli: «Barnet har rett til en livshistorie som ikke begynner med at noen drar kortet i utlandet». Det jeg ble opptatt av er betoningen av barnets begynnelse og opphav. Jeg ble opptatt av det fordi jeg mener forståelsen av sitt eget opphav, er veldig viktig for barnets egen identitet.

Debatten om surrogati har pågått en stund, men det er et psykoanalytisk perspektiv på problemstillingen som ikke er belyst og som angår barnets egen subjektivitet, forsøk på å forstå sitt eget opphav og seg selv. Det jeg tenker på er barnets egne forestillinger og fantasier knyttet til hvordan det selv ble skapt. Til dette hører også foreldrenes forsøk på å gi en meningsfull forklaring på hvordan barnet ble laget, noe som slett ikke alltid er enkelt fordi foreldrene selv kan oppleve det vanskelig å forklare barnet sannheten og fordi barnet selv kan ha en tendens til å fortolke foreldrenes forklaring ut fra sin egen forståelsesramme. Dette er da heller ikke spørsmål man får svar på en gang for alle, men et livstema mange arbeider med over tid og som mange vender tilbake til gjennom hele livet.

I boken Samtaler om børn og psykoanalyse uttaler den franske psykoanalytikeren Francoise Dolto: «Intet barn vokser op uden på et eller andet tidspunkt direkte eller indirekte at stille spørgsmålet: «Men hvor var jeg, før jeg blev født?» Poenget til Dolto er ikke at barnet formulerer et velartikulert spørsmål knyttet til egen eksistens, men at det arbeider med gåter som kan ligne på disse spørsmålene. Det som er viktig i sitatet er understrekningen av at alle barn møter på gåter ved sin eksistens, at i vår menneskelige eksistens er det en rekke gåter, og som barnet inni seg arbeider med og prøver å løse. Det som driver barnet til å besvare gåtene er et medfødt kunnskapsbegjær, ja, et begjær etter å vite og kjenne seg selv. Til dette begjæret hører det å prøve å forstå og bygge opp et stabilt, realistisk indre bilde av sin egen opprinnelse, et bilde av hvem man selv er og hvem de betydningsfulle andre er og relasjonene mellom dem.

Ut fra sitt utviklingstrinn lager barnet automatisk forklaringer og teorier om sitt eget opphav. Etter hvert som barnet vokser og kunnskapen øker blir det tvunget til å forkaste gamle forklaringer og formulere nye. Det kan være smertefullt å gi slipp på det man tidligere har tatt for gitt og akseptere de nødvendige konsekvenser dette får for ens liv. Barn kan ha fantasier om at det er laget av leire, det ble spist av mor og derfor havnet i magen, samleiet mellom mor og far var analt, far puttet et frø i magen til mor og så videre. Barn kan ha fantasier om at mor og far slåss da de lagde barnet, de ble laget i skogen, mor og far elsket hverandre da de lagde barnet og så videre. Slike forklaringer eller antagelser kan være bevisste eller ubevisste.

For mange ungdommer og voksne er behovet for kunnskap om eget opphav sterkt. Noen leser i kirkebøker og oppsøker gamle plasser, andre drar til et barnehjem i India eller Kina. Spenningen mange sitter med når de ser tv-programmet «Tore på sporet» viser oss også den usikkerhet og tvil som er forbundet med å forfølge nysgjerrigheten om eget opphav og ønsket om å kjenne seg selv og finne tilbake til «en tapt tid» som man selv ikke husker eller ikke vet om, men som andre kan hjelpe en til å få mer kjennskap til. Til kunnskapsbegjæret er det også knyttet en frykt, frykten for hvilken katastrofe man kan bli kastet ut i hvis man følger nysgjerrigheten sin og ser sannheten. Denne frykten er tematisert blant annet i myten om Pandoras eske, og historien om Lot i 1. Mosebok.

Spørsmålene knyttet til «Hvor kommer jeg fra, hvem er jeg» leder en direkte til de som lagde en og spørsmål om hvem de var og hvordan man ble laget. Barnets forsøk på å lage forklaringer på store gåter kan sees på som ulike forsøk på å forstå en hendelse som man ikke observerte. Som et barn sa: «Jeg var ikke der da mamma og pappa lagde meg». Hos dette barnet var det mer enn nok å forholde seg til det kreative og skapende i foreldrenes samleie. Dette barnets «urscene» var kilde til en lang rekke forestillinger og fantasier. Så hvordan er det for barn som er lagd på andre måter, hvilke fantasier må de arbeide med og hvilke forklaringer lager de seg om hvem de er og hvor de kommer fra? Jeg vet ikke det, men det aner meg at et allerede veldig komplisert livstema, blir enda mer vanskelig å forstå og få et grep om for barnet fordi bildet fort kan involvere så mange ukjente personer og relasjoner og fremmede steder.

Anders Landmark

Spesialist i klinisk psykologi for barn og ungdom.

Mer fra Debatt