Det er all grunn til å gratulere professor i idéhistorie Reidar Aasgaard med den medieoppmerksomheten Dylan-faget (IDE 2084, «Bob Dylan ? tradisjonstolker og kulturspeil») har fått. Ut fra rekken av forelesninger presentert i Morgenbladet og pensumlitteraturen kan en imidlertid få inntrykk av at Dylan best kan forstås ved lesning av bibelen. Mon tro det? Det forunderlige er likevel at det fremstilles som en nyhet at populærmusikk kan studeres ved universitetet. At populærmusikk kan omtales i et auditorium beskrives som sensasjonelt: «Verden står ikke til påske», som gitarist og spaltist Knut Schreiner uttrykker det.
Det er et halvt århundre siden studier av populærmusikk fikk sin plass i akademia, blant annet initiert av Birmingham-skolen og forskere som Raymond Williams, Stuart Hall og Dick Hebdige, som betraktet populærkulturelle uttrykk som viktige for studier av samtidskultur. Selv tok jeg et kurs i Miles Davis ved Universitetet i Trondheim (nå NTNU) for nærmere 30 år siden, og professor Kjell Oversand foreleste allerede da over emnet Frank Zappa. Retorikkprofessor Georg Johannesen og litteraturviter Arild Linneberg holdt på 1980-tallet kurs i masselyrikk ved Universitetet i Bergen, hvor Springsteen, Beatles og The Rolling Stones sto på pensum. Linneberg har forelest og skrevet om The Kinks så vel som om Jokke (Joachim Nielsen), og Erling Aadland har mer enn en gang forelest over Dylan ved samme universitet. I 1982 holdt professor Ola Kai Ledang forelesninger om «trønderrock» ved Universitet i Trondheim, med Åge Aleksandersen og Terje Tysland til stede i auditoriet.
Ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo har det vært vanlig å studere populærmusikk de siste 40 årene. Mange av verdens mest betydningsfulle populærmusikkforskere har forelest ved instituttet: Simon Frith, Iain Chambers, Allan Moore, Robert Walser, Susan McClary, ja, lista kan bli lang. UiO-professor Stan Hawkins har publisert en rekke bøker og holdt forelesninger om Morrissey, Pet Shop Boys, Michael Jackson, Robbie Williams og a-ha. Anne Danielsen har forelest om James Brown så vel som om Prince og Madonna. Hans Zeiner-Henriksen har skrevet doktoravhandling om dance og undervist i techno, triphop, hiphop og digital musikkproduksjon. Det er skrevet masteroppgaver om et flersifret antall «populærkulturelle» artister, blant dem Sex Pistols, Lauryn Hill, Kate Bush, Dolly Parton, Sonic Youth, My Bloody Valentine, Bowie, Beatles, U2, for å nevne noe.
Forholdet mellom populærmusikken og universitetet er ikke så dårlig som det oppslagene om Dylan-faget antyder.
Hans Weisethaunet
Professor i musikkvitenskap, UiO