Mannfolkarbeid
I Morgenbladet 15. april skriver Aslak Bonde om mangelen på kvinner i kø til å overta ledelsen av de politiske partiene i Norge, og drister seg til en konklusjon om at «det er bare menn som er så snevre at de vil ofre seg selv og familien på toppolitikkens alter».
Diskusjonen ligner veldig en debatt vi har i universitets- og høyskolesektoren om mangelen på kvinner i professor- og dosentstillinger. At kvinner ikke når toppen i akademia, går tydelig frem av tallene. Rundt 60 prosent av studenter er kvinner. Blant PhD.-kandidater finner vi litt over 50 prosent kvinner. Andelen går ned til 45 prosent blant post doc.-ene og til 35 prosent for førsteamanuenser. Når vi kommer til professorstillinger, så er det rundt 20 prosent som er kvinner.
Hvis kvinner faller fra i større antall enn menn, så er det fullt mulig å ha en overvekt på lavere nivå, uten at man nødvendigvis får flere på toppen. Det oppstår fort en «snøballeffekt», der yngre kvinner ser at generasjonen foran dem forlater sektoren, og så gjør de det samme.
Når forskere undersøker hvorfor kvinner forlater akademia, finnes det to typer svar, og begge passer godt med Bondes spekulasjon om kulturen i de politiske partiene. Ett svar er at arbeidsmiljøet er så dårlig at man ikke gidder å jobbe der. Konkurransen er for stygg og slåssingen for vill. Et annet svar er at jobben er uforenlig med familieliv.
Kvinner i ledelsen gjør organisasjoner bedre. Forskning viser at organisasjoner med minst 30 prosent kvinner i ledelsen oppfattes som bedre arbeidsplasser av dem som jobber der. Forskningen viser at organisasjoner med uttalte mål om å ha flere kvinner i toppledelsen faktisk får det. Vi vet også at utviklingsprogrammer rettet mot enkelte ansatte gir stor uttelling. Bevisste oppfordringer om å søke seg høyere i organisasjonen har også vist seg å være et effektivt virkemiddel. Programmer som effektuerer glidende overganger før og etter foreldrepermisjon har også en betydelig effekt.
De politiske partiene vil at vi i akademia skal jobbe med å få flere kvinner til topps. Dette er et ledelsesansvar, og det ansvaret tar vi. Det blir spennende å se om noen av de politiske partiene klarer å gjøre seg til gode rollemodeller for oss.
Curt Rice
Professor og prorektor for forskning og
utviklingsarbeid ved Universitetet i Tromsø