Debatt

Apostolisk kverulant

Jesus og Muhammed

Espen Ottosen, som normalt skriver etterrettelige artikler, gjør min anmeldelse av Halvor Tjønns Muhammed-bok til gjenstand for en forbilledlig feillesning på debattsiden i Morgenbladet forrige uke. Hele tre ganger gjentar han (uten å høre hanen gale sin advarsel) at jeg skal ha «sammenlignet» Muhammed og Jesus.

Noe slikt ville jeg aldri ha gitt meg inn på, og aller minst i en bokanmeldelse. Anmeldelsens poeng var nettopp at de slurvete omtalene av Tjønns bok konkluderte med «sammenligninger» av de to religionsstifterne.

Er Muhammed snill og Jesus slem? Eller Jesus snill og Muhammed slem? Er de like snille? Eller er de like slemme? Er de veldig snille? Eller er de veldig slemme? Mitt ønske var nettopp ikke å følge opp denne infantile konkurransen. For å tydeliggjøre poenget mitt understreket jeg at de to skikkelsenes virkningshistorie ligger hinsides alt som har med småborgerlig moral å gjøre. Man har ikke gjendrevet islam ved å dokumentere at Muhammed ikke skar pent av osten. Like lite som man har gjendrevet kristendommen ved å dokumentere at Jesus gang på gang kom inn i stua med lua på.

Når giddeløse anmeldere bruker Margrethe Munthes vers som målestokk for religionsstifterens oppførsel – hennes tilhengere lever i beste velgående – fant jeg det riktig å hevde at de blandet sammen stadiene på livets vei. Kunst, moral og religion er forskjellige erkjennelsesformer og bruker sine målestokker på forskjellige kjennetegn. Det religiøse livet har nemlig sine egne regler, det er overskridende og legger all småborgerlig snusfornuft bak seg. Om vi innrømmer Jesus en særbehandling som religionsstifter, er det rimelig og rett at den noe mer storsinnede regnskapsførselen også kommer Muhammed til gode. Har vi derimot behov for å forsikre oss om at den ene har rene negler, må vi også undersøke den andre.

I begge tilfeller gir tradisjonen oss i første omgang bare eksemplariske historier, som selvsagt er noe ganske annet enn reelle biografier. Men også de eksemplariske historiene vil etter hvert som tiden går, inneholde mange rariteter som støter an mot en senere tids følsomhet. Både Jesu liv-forskningen og den forskningsmessige befatningen med tradisjonene omkring Muhammeds liv forsøker etter evne å utvinne reelle biografier av de eksemplariske historiene. Slike forsøk er nymotens prosjekter som bare sjelden kan lykkes. Men Tjønns bok markerer i det minste en begynnelse.

Selve forestillingen om en reell biografi er nemlig moderne og dessuten ganske ny. Det som gjør sammenligninger av de to personenes forbilledlighet så tøvete, er at vi ikke har dem som personer i dokumenterbar tilstand, men bare kan studere den narrative arven etter dem. Den teatralske forargelsen har derfor falsk adresse, fordi den både i Jesu og Muhammeds tilfeller har en ukjent adresse. Det går ikke an å «ta» Muhammed ved å ta eventyrene om ham bokstavelig. Det var ikke slik de skulle leses, og bare sjelden kan de leses på annen måte enn som fortellinger som en gang var oppbyggelige.

Jeg kan med min beste vilje ikke skjønne at dette skulle være så vanskelig å forstå, om man ikke anstrenger seg for å misforstå saken. Det kan til og med hende at Ottosen er enig i mitt poeng. Det ville jeg forvente. Når han nå kunngjør sitt bidrag til oppbyggingen av en «kristen tenketank», vil jeg håpe at de fariseere og skriftlærde han der samler om seg, viser større alminnelige leseferdigheter enn informasjonslederen selv.

Trond Berg Eriksen

Professor i idéhistorie og anmelder av sakprosa i Morgenbladet

Mer fra Debatt