Menneskerettigheter
Rettigheter pålegger andre personer plikter. Dette var det enkle utgangspunktet for min kronikk om menneskerettighetene 4. mars. Siden menneskerettigheter eksisterer forut for juridiske avtaler, blir utfordringen for FNs velferdsrettigheter: Finnes det moralske plikter som svarer til dem? Hvis ikke, er de ikke egentlige menneskerettigheter. Ingen av debattantene tok denne filosofiske utfordringen.
I kronikken antyder jeg at problemet tilsløres av at man tar for gitt at det er nestekjærligheten som forplikter oss på velferdsrettighetene. Nestekjærligheten er fundamental i det moralske liv, men hører ikke hjemme i rettighetssfæren, der tvang er første bud.
Rådgiver i Human-Etisk Forbund Kaja Melsom avviste at aksjonen «Ingen er ulovlige» forveksler privatmoral og rettsmoral (25. mars). Men jeg viste ved sitat at Human-Etisk Forbund tror at nestekjærligheten er menneskerettighetenes kjerne, noe Melsom unngår å komme inn på i et innlegg 8. april.
I sitt første innlegg påsto hun også at «menneskerettighetene i dag begrunnes på svært mange andre måter enn naturrettslig», men vi hører ikke mer om disse begrunnelsene i hennes nye innlegg. I stedet avspiser hun leserne med en verbal finte: Det er tilstrekkelig at statene har vedtatt å kalle FNs velferdsrettigheter for menneskerettigheter!
Human-Etisk Forbunds rådgiver kan ikke ha forstått at menneskerettighetenes høye status skyldes at de ikke bare gir grunnlag for å kritisere stater som Kina for brudd på menneskerettigheter de har inkorporert i egen lovgivning, men også stater som ikke anerkjenner noen menneskerettigheter, slik som Nazi-Tyskland.
Aage Borchgrevink og Brynjulf Risnes hevder at jeg er på historisk tynn is med min påstand om at FNs velferdsrettigheter er en arv fra Sovjetunionen, og appellerer til Eleanor Roosevelt og René Cassin (8. april). Men en av mine kilder var nettopp Eleanor Roosevelt, som blant annet beretter at Sovjetunionens «representant tok aktivt del, særlig i diskusjonen og formuleringen av individenes sosiale og økonomiske rettigheter».
Tesen om at «ytringsfrihet er meningsløst uten brød» er retorisk besnærende, men utnytter en glidning fra brød til retten til brød. At mat og andre velferdsgoder er nødvendig for at vi skal kunne være fri, betyr ikke at retten til dem er nødvendig for retten til frihet. For den filosofiske utfordringen består: Hva slags rettsmoralsk plikt svarer til velferdsrettigheter, og hvordan har denne plikten oppstått? Statsborgerlige velferdsrettigheter løser dette problemet.
Jens Saugstad
Professor i filosofi Universitetet i Oslo