Ultralyddebatten
Ola Didrik Saugstad videreformidler en svært seiglivet misforståelse i kronikken «Sorteringssamfunnets jerngrep» i Morgenbladet 1. april. I omtalen av et planlagt ultralydprosjekt ved NTNU i 1999 skriver Saugstad: «Daværende helseminister Dagfinn Høybråten tok opp saken, og prosjektet ble stoppet av den forskningsetiske komité. Sjelden har en politiker så direkte tatt stilling til et forskningsprosjekt, og sjelden har vi så klart fått demonstrert hvordan en angivelig uavhengig komité bøyer seg for makten».
Dette er ikke riktig, og vi som skriver dette bør vite hva vi snakker om, som henholdsvis leder og sekretær for den regionale forskningsetiske komité for medisin i Midt-Norge den gang. Det var aldri noen kontakt med helseministeren eller andre «påvirkningsagenter» i denne saken. Høybråtens negative holdning til studien var imidlertid godt kjent. Den hadde han gjentatte ganger gitt offentlig uttrykk for. Men det er her Saugstad blander kortene. Komiteen bøyde seg kun for én ting, nemlig forskningsetiske bekymringer for studiens kvalitet.
Da planen for studien ble kjent, kom to erfarne kolleger til komiteens leder med spørsmål om de vitenskapelige metodene som prosjektet bygget på. Ifølge studieprotokollen skulle to hele årskull gravide ved Regionsykehuset i Trondheim tilbys å delta. Det dreide seg om til sammen nær 5000 svangerskap som skulle deles i en studiegruppe og en kontrollgruppe. De alvorlige og betydningsfulle tilstandene man ønsket å studere er sjeldne, og hensikten var å påvise systematiske forskjeller mellom gruppene. Det planlagte antall deltagere var imidlertid utilstrekkelig til å kunne påvise slike forskjeller. Dersom en studie er underdimensjonert i forhold til formålet, kan man verken bekrefte eller avkrefte hypotesen. Dette var et forskningsetisk problem som komiteen la stor vekt på.
Det andre spørsmålet gjaldt om den foreslåtte diagnostikken var presis og nøyaktig nok. Hvis ikke, kunne man risikere å mistenke at det forelå sykelige forandringer og dermed abortere normale fostre på feil grunnlag. I tillegg tok komiteen hensyn til at økt bruk av fostervannsprøver gir økt fare for spontanabort, det samme som Saugstad understreker, og til de eugeniske sider ved tiltaket som ble reist på vitenskapelig grunnlag, den gang som nå.
Innvendingene fra de to eksterne kollegene var såpass tungtveiende at komitelederen ba om en skriftlig uttalelse. Da den forelå, valgte komiteen på egen hånd å ta saken opp på nytt. Det ble også innhentet en annen uavhengig uttalelse om studiens utforming og antall deltagere. De to uttalelsene var sammenfallende. Resultatet var at komiteen ikke godkjente studien i sin daværende form. Forskerne ble invitert til å sende inn et omarbeidet forslag basert på innvendingene. Det skjedde imidlertid ikke.
Om komiteen har noe å beklage, må det være at den ikke la stor nok vekt på de metodemessige utfordringene første gang søknaden ble behandlet. Den endelige konklusjonen var resultatet av en grundig og uavhengig prosess, og beslutningen bør stå seg godt fremdeles.
Geir W. Jacobsen
Professor
Arild Hals
Kontorsjef Det medisinske fakultet, NTNU