Poesidebatten
Henning Bergsvåg har den siste tiden stått frem som martyr først og fremst på sin egen diktnings vegne, men egentlig snakker han for hele den norske samtidspoesien. Bergsvåg er til tross for den tilsynelatende selvmedlidenheten en modig mann. Poesimiljøet i Norge er trangt, og mange går rundt og skuler til hverandre under en ferniss av forsiktig kameratslighet og raushet. Det er litt tabu å sukke i offentligheten over sin frynsete status som poet/dikter. All honnør til ham for dette.
Det er imidlertid ikke Bergsvåg som er mitt hoved-anliggende i dette innlegget. Jeg vil heller prøve å si noe om hvorfor poesien er så marginalisert i dagens Norge. Jeg tror at hovedforskjellen mellom dikt og romaner kan sammenlignes med sentrum/den pulserende metropolen og periferien/provinsen og utkantene. Der romanen – og da i særdeleshet kriminalromanen – er et slags London, er poesien en grisgrendt bygd i den nordøstlige delen av Trøndelag. Poesien befinner seg per definisjon langt fra det solare feltet. Den er både kvantitativt og kvalitativt lunar i hele sin natur. Diktene publiseres i en sfære av meditativ ro de fleste rastløse moderne individer kjenner et slags ubehag ved.
Vi lever i en globalisert verden med mektige episke strukturer. Linjer og forbindelser knitrer ustanselig både innenfor og utenfor internett, facebook, twitter. Den moderne verden ligner kort sagt mye mer en roman enn et dikt. Diktet er på en måte et beskyttet krepseskall i en skummende sjø av handling og selvutfoldelse. Det episke bader derimot ubeskyttet i dette havet og er i pakt med det.
Man skulle tro at det moderne mennesket var litt mettet på epikk. Nei, på ingen måte! Den moderne verden og dens mennesker er fulle av kausalitetsrekker uten en rød tråd. Her dekker romanen et intenst psykologisk behov som poesien ikke kan fylle. Romanen er et komprimert, vidunderlig speilbilde av millioner av menneskers virkelige biografier, men med den forskjell at den er full av saliggjørende sammenheng.
Ingen detaljer er uvesentlige i en god roman. Den velkomponerte romanen er et bilde på den ideelle/utopiske samfunnstilstanden med en hellig kombinasjon av frihet/spenning og begrenset/nøktern persepsjon. Frihet uten å bli overveldet!
Poesien skaper derimot ingen episk rød tråd. Den fokuserer i stedet på øyeblikkets flyktighet og på enkeltsituasjoner og små riss inn i disse store episke strukturene. Den graver seg arkeologisk ned i en tid der ordene og bildene fosser. Poesien står i sin essens litt utenfor hele det teknologiske kraftfeltet. Den er mest opptatt av ordene og tankenes emosjonelle og symbolske kvaliteter. Den skaper lydmalerier og musikk, og syder av konnotasjoner (det motsatte av ordenes saklige definisjoner).
Poesien prøver imidlertid, på tross av sin umiddelbare skjønnhet, hele tiden å gjøre seg prosaisk stygg, materielt kantete. Problemet er at denne antiestetiske profilen lett fører til at poesien blir uleselig og ugjennomtrengelig. Den prøver å tilpasse seg den moderne verden og vil gjøre månelyset kaldt og hardt. Det fører til at poesien går enda dypere inn i skallet sitt.
Dette må brytes. La poesien få brøle litt. La den få mer mot til å søke ut mot sosiologiske, mediale og datateknologiske horisonter. Den må prøve å være med på å skape en slags sammenheng i en forvitrende, kaleidoskopisk virkelighet. Store, kraftfulle diktsamlinger med et gjerne dumdristig nærvær på de postmoderne «slagmarkene» må bli mer utbredt. Poetene må ikke gjemme seg vekk, men være litt mer krigsdokumentaristiske.
Are Glambek Bøe
Mangeårig skrivekurslærer, poesianmelder, diktoppleser og forfatteren bak diktsamlingen Antilopeliv