Kino
Gimle kino er verd en omtale i Morgenbladet. Ikke som reportasje om eldreomsorg med karakteristikk om rullatorkino. Ikke som vestkantsnobbisme, som Ulrik Eriksen antyder denne kinodame visstnok skal ha profilert seg og sitt med. Men som et filmkulturelt og kinopolitisk konsept ferdigstilt i september 1998. Og som fortsatt er i full vigør.
Gimle kino var fra vår side en bevisst og meget klar forretningsidé som inngikk i en plan om at byens egen kinobedrift skulle ha noe vi kalte «Oslo-modellen» med ulike kinohus med ulik profil og arkitektur, beliggenhet og størrelse. Dette for å fremme det eneste og viktigste poeng og mål og mening med at fellesskapet, Oslo kommune, eide og drev kino – nemlig å gi byens egentlige eiere, publikum, mulighet til å velge i mangfold den riktige filmen til riktig tid på riktig kino (og gjerne med riktig lyd!).
Kinohus med flere saler gjorde det mulig å løfte frem den «lille filmen», den franske filmen, den ukjente filmen – the second choice strategy – som var betegnelsen. Publikum gikk for suksessen i stor sal, den ble utsolgt, og så valgte de nr. 2 – filmen som de ikke visste så meget om. Men som vi programmerte inn fordi vi visste den ville treffe. Saga kino var startmodellen hvor for eksempel fransk film fikk en enestående opptur.
Videre var det uforpliktende tull og tøys i Eldorado. Klingenberg fikk storveis storfilm oppe i storsalen og farlig og utfordrende film i kjelleren. Colosseum ble en katedral med tilliggende herligheter i de mindre salene. SoriaMoria, Edda, Vika og Felix skulle med ulik stil og innhold følge opp mangfoldet, og endelig ble Filmteatret en forsterkning av Gimle-suksessen.
For det var «enkeltkino» som sto sentralt i konseptet, sammen med å vise kvalitetsfilm for et bredt og voksent publikum. Vi programmerte etter sikker innsikt i hva byens kulturbevisste mennesker interesserte seg for. Hva som rørte seg innenfor andre kunstarter – i teater, litteratur, musikkliv og billedkunst. Vi fulgte debatter og trender nøye. Vi bodde jo i samme samfunn og deltok både i liv og røre. Programmering er å ha bakkekontakt med alle slags kunder og besøkende i tiden og i byen.
Å gå på kino er ikke lenger mest for å se filmen, men for å være sosial. Det er så mange skjermer og så mye film på alle slags lerret. Gimle kino er å være sammen med de andre som har gjort samme valg, gå på samme løper, nikke gjenkjennende og få konfirmert sin tilhørighet. Det voksne menneske vil oppleve voksen service og voksen fremferd. I 1998 satset vi på profil og seter, knagger til klær og nærværende betjening. Slik blir det munn-til-munn-begeistring av!
Ingeborg Moræus Hanssen
Tidligere kinosjef i Oslo