Debatt

Torsdagskveld fra Chateau Neuf: Terningkast to

Anmeldelse

Den selvforviste fredsprofessor Johan Galtung gjestet i forrige uke sitt fødeland, igjen. Oppdraget var å opplyse studenter og andre interesserte om den brennaktuelle situasjonen i de arabiske land.

Timingen er upåklagelig. Bare få timer før FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 1973 om inngripen i Libya, går teppet opp. Scenografien er god. Alene, på en stol på Chateau Neufs hovedscene, sitter den hvithårede fredsprofessoren klar til å fremføre sin monolog.

Galtung åpner torsdagskveldens forestilling med sjenerøs sjarm. Når han forteller oss at Al Jazeera sendte hele seks timers tv-program om ham selv i anledning hans 80-årsdag, blir man jo litt starstruck. Al Jazeera er dessuten en objektiv kanal som belyser en sak fra flere sider, dette er meget sjelden i dagens medieverden, forklarer Galtung. Nå viser det seg at programmet varte i en snau halvtime, men ble sendt i reprise flere ganger. Altså seks timer til sammen. Vel, man skal ikke la presisjon ødelegge for en god historie.

Hvem er aftenens publikum? Mest unge studenter, naturligvis, men enkelte utvokste sitter her og der i amfiet. Tross det hyperaktuelle temaet er ikke pressen til stede. Ingen tv-kameraer heller. Kanskje har de sett oppsetningen før?

Hovedskurken i kveldens stykke er den samme som alltid: USA. Og Israel, der mye er gått galt. Blant annet forsvinner de begavede ashkenazy-jødene over til USA, mens dagens immigrerende jøder er «uintelligente importvarer» som bringer med seg russisk aggressivitet til landet, kan Galtung berette. Den lærde innvier oss i en forbløffende enkel og snedig modell der det utdeles pluss- og minuspoeng for politiske krefter og motkrefter i en stat. Ett poeng for hver drivkraft. To pluss og én minus er bedre enn det motsatte. Er man leder for et arabisk land som får hele tre minuspoeng, ser det meget mørkt ut. Dette har han forresten utdypet i en bok vi kan kjøpe.

Et ekte Galtung-show er ikke komplett uten minst et par prognoser. Vi blir som vanlig påminnet om at Galtung spådde Murens fall med nifs nøyaktighet, men de mange profetiske bomskudd får hvile i fred. Kveldens spådommer er litt skuffende vage. Prognosene rundt den prekære situasjonen i Libya minner om det som kan leses i avisene, og vi har vel også fått med oss at det knytter seg særlig stor spenning til utviklingen i Saudi-Arabia og Bahrain.

Professoren fremviser en litt kjedelig tendens til å heve seg over enkelte vitenskapelige grunnforutsetninger, som påbudet om etterprøvbarhet. Sjelden tar han bryet med å oppgi hvor han har sine opplysninger fra, bortsett fra at «jeg har vært over hundre ganger i Midtøsten». Vi får høre om viktige møter med statsledere på «absolutt toppnivå» uten at vi blir fortalt hvem disse var, eller i hvilken sammenheng møtene foregikk.

Hovedbegrepet i kveldens seanse er holisme, altså noe med helhet. Galtung oppfordrer oss innstendig til å «se hele bildet», uten at han riktig får formidlet hva hele bildet faktisk er. Det virker som han ikke gidder? Kanskje synes han vi mangler nødvendig forkunnskap? Av og til lar professoren det skinne gjennom hvor lite han har til overs for ubegavede. Dette inngår i hans forråd av velprøvde hersketriks som fungerer særlig godt på unge studenter hvis kritiske sans ennå ikke er fullt utviklet. Stadig antyder Galtung at tilhørere som ikke ser klokskapen i hans analyser, avslører kolossale mangler ved sin intellektuelle kapasitet. Den enkle teknikken med å forhåne andres intellekt er et effektivt håndbrekk for dialog, ikke minst med unge studenter. Skjønt, Galtung gløder ikke særlig varmt for godt ordskifte. Dette er fremfor alt et one-man show.

På vei hjem etter forestillingen sniklytter jeg på et ungt studentpar jeg blir gående bak. «Hvorfor hele tiden dette med at vi er så kunnskapsløse?» sier gutten til jenta. «Jeg vet at jeg kan lite om dette, det var jo nettopp derfor jeg kom. Men jeg har jo ikke lært noen ting!» Vi blir gående og lure. Hva ville egentlig professor Galtung med dette showet? Terningkast to.

Øyvind Ekelund

Doktorgradsstipendiat i historie, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt