Administrasjon
Er administrativt ansatte ved norske universiteter nikkedukker for nyttetenkningens maksimer eller er de profesjonelle administratorer med sterkt engasjement for institusjonenes samfunnskontrakt?
Morgenbladet lanserte 21. januar sin nye serie om «Den administrerende makt», der det grunnleggende spørsmålet er om «byråkratene har tatt makten fra de vitenskapelige ansatte ved universitetene». Nok en gang lanseres en kløft mellom to kulturer innen norsk akademia. Nok en gang mister man det som står på spill av syne: Nemlig hvordan universitetene kan ivareta sine kjernefunksjoner og sitt samfunnsoppdrag innen en voksende global kunnskapsøkonomi.
I Morgenbladets artikkelserie møter man en ensidig og velbrukt elendighetsbeskrivelse av universitetenes situasjon. Årsaken til elendigheten presenteres som et samspill mellom rapporterings- og evalueringssystemenes inntog i akademia og økningen i administrative stillinger på rådgiver- og «policy»-nivå. Man får inntrykk av at det «administrasjon» dypest sett handler om er å undergrave universitetets faglige virksomhet ved ukritisk å implementere strømmen av nye politiske påfunn ovenfra og utenfra.
Hvis dette hadde vært en edruelig virkelighetsbeskrivelse tror jeg svært få, om noen, ville ønsket å jobbe i administrative stillinger ved landets universiteter. De aller fleste administrativt ansatte innen akademia har hovedfag eller mastergrad, og de senere årene er det også blitt vanligere at folk med doktorgrad søker seg til administrative stillinger. Det er følgelig snakk om en høyt utdannet arbeidsstyrke som har sitt verdigrunnlag dypt forankret i de institusjonene de jobber ved. Å anklage dem for illojalitet og subversiv virksomhet burde derfor falle på sin egen urimelighet.
Våre dagers komplekse, institusjonelle virkelighet stiller høye krav til kompetanse, engasjement og ytelse i alle stillinger ved universitetet. Det er derfor på tide at man slutter å dyrke myten om en byråkratisk konspirasjon og anerkjenner at moderne universiteter er avhengig av både faglig og administrativ kompetanse for å kunne ivareta sine oppgaver.
Og det er nettopp her debattens fokus bør ligge: På hvordan universitetene kan ivareta sine kjernefunksjoner i en virkelighet som strekker seg langt utover de nasjonale rammene for deltagelse og konkurranse. Universitetene er på full fart inn i en voksende global kunnskapsøkonomi. Som en konsekvens opplever man et stadig sterkere press i retning av kommersialisering og markedstilpasning.
På samme tid har mantraet om effektiv utnyttelse av resultater og ressurser blitt en gjenganger i stortingsmeldinger. En konsekvens av økt nyttefokus er press på forskerinitiert, langsiktig grunnforskning – selve fundamentet for universitetet som institusjon. På samme tid har universitetene stadig større problemer med å begrunne sin eksistens som unik samfunnsinstitusjon overfor politiske myndigheter. Hvis norske universiteter skal kunne fortsette å eksistere i tråd med egne idealer, er de helt avhengige av å bli mer aktive i forhold til kunnskapspolitikken og ta et sterkere samfunnsansvar i kunnskapssamfunnet.
Gunnar Furseth Klinge
Administrativt ansatt ved UiO og medlem av FAP (Forskerforbundets forening for teknisk- administrativt personale)