Borgerskap
En gang på syttitallet tok min engelske venn James Greene meg med på besøk til sin norske mormor i London. Hun hadde giftet seg med en Guinness og bodde i et vakkert Arnstein Arneberg-lignende hus ut mot Themsen i Chelsea. Hennes kontakt med Norge begrenset seg til abonnementet på Morgenbladet (den blå forgjengeren til herværende avis), for som hun sa, «mine dør i Morgenbladet».
Da hun vokste opp blant de bedrestilte i Kristiania hadde hun fått pianoopplæring som seg hør og bør, og pianolærerinnen var ingen ringere enn Edvard Munchs søster Inger. Slik jeg husker fortellingen sto pianoet i atelieret, og Munchs bilder ble snudd når pikene kom til sine spilletimer, etter krav fra foreldrene. Jeg kom på historien da jeg leste Kamilla Aslaksens omtale av borgerskapets skepsis til Edvard Munchs kunst i Morgenbladet sist helg. Mitt minne antyder at deler av borgerskapet tenkte at Munchs kunst ikke var noe for småpiker, men den var ikke verre enn at Inger Munch var comme il faut som pianolærer for deres døtre.
Ingun B. Amundsen
Nesodden