Fisk
Martin Malkenes har i Morgenbladet den 14. januar noen betraktninger rundt noen av mine svar i intervjuet «Syv feite år» som sto på trykk 7. januar. Jeg vil her utdype noen av poengene.
Først: Kan fiskeriene være en evigvarende sak? Ja, vi har som utgangspunkt at Norge skal forvalte de nasjonale fiskeressursene på en bærekraftig måte. Det vil si at vi ikke skal høste mer enn hva naturen gir grunnlag for. Derfor fastsettes det årlig fangstkvoter som tar hensyn til bestandens størrelse og naturlig dødelighet. Det er ikke lett å tallfeste evigheten, men det er vanskelig å forestille seg at det vil være levelige forhold på kloden uten fisk. Norsk fiskerinæring har et slikt perspektiv, det skal ikke fanges mer fisk enn at etterfølgende generasjoner skal kunne leve av de samme ressursene.
Når det gjelder veksten de siste årene, var poenget mitt at sjømateksporten fra Norge bygger på to pilarer. På den ene siden har vi produkter fra tradisjonell fangst, som er begrenset av norske kvoter og fiskebestandenes størrelse. På den annen side har vi havbruk, som i samme periode har hatt rom for å vokse i volum. Samtidig vokser etterspørselen etter fisk, noe som igjen har gitt økende priser for norsk sjømat. Denne økningen har vært spesielt tydelig for produkter fra havbruk og særlig laks og ørret. Men begge sektorene har som ambisjon å skape størst mulig verdi av ressursene gjennom å tilrettelegge for effektivitet og produksjon av kvalitetsprodukter som er etterspurt.
Norge eksporterer 2,7 millioner tonn fisk totalt. Det er fisk og fiskeprodukter med ulik verdi, fra sild til kr 6,83 per kilo til laks som kostet kr 43,87 per kilo i gjennomsnitt i 2010. Når jeg refererte til at laks og ørret står for 62 prosent av eksporten, er det basert på verdi og ikke mengde.
Den fisken som går til fôr er hovedsakelig fisk som «mannen i gata» ikke vil spise eller betale så mye for at produksjonen blir lønnsom. Norsk sjømatnæring er ei næring uten subsidier, i motsetning til mye annen europeisk matvareproduksjon, slik at lønnsomhet og etterspørsel er bestemmende for om det blir produsert delikat mat eller fôr. Vi ser ikke bort fra at en større andel av «industrifisken» vil bli produsert direkte til menneskemat i fremtiden, slik vi i dag produserer en større andel av sild og makrell til konsumprodukter sammenlignet med situasjonen på 1950- og 1960-tallet.
I all matproduksjon er det slik at dyr spiser en balansert diett som blir omgjort til energi og biomasse. Laks er det mest effektive husdyret når det gjelder å utnytte fett og protein til biomassevekst. Dersom vi har begrenset tilgang på fiskemel og fiskeolje, eller vi av en eller annen grunn får mindre tilgang på mel og olje, er det ikke oppdrett av fisk jeg ville ha problematisert først.
Terje E. Martinussen
Administrerende direktør Eksportutvalget for fisk