Forskningsrådet
Professorene Boye og Føllesdals kronikk «Forskerråd til Forskningsrådet» fortjener stor oppmerksomhet. Forfatterne presenterer en rekke gode observasjoner og spørsmål knyttet til Forskningsrådet og evalueringen av rådet. Det er å håpe at evalueringsteamet også finner spørsmålene relevante selv om de ikke skulle stå på statsrådens liste. La meg utdype to av dem – for det første Forskningsrådets uavhengighet vis-à-vis Kunnskapsdepartementet, og for det andre sentraliseringen i ett forskningsråd.
I en tale til rådet i 1994 gjorde daværende statsråd Gudmund Hernes Forskningsrådets forskningspolitiske rådgivning til en helt sentral oppgave (jf. NIFU 1/95). Men rådet fulgte ikke opp. Forskningsrådet er i dag alfa og omega for et svakt Kunnskapsdepartement. Uavhengigheten er beskjeden. En konsekvens er at Forskningsrådet ikke mener noe om en rekke saker. Politikerne får dermed ikke høre Forskningsrådets mening. Meg bekjent har man for eksempel ikke uttalt seg offentlig i spørsmålet om flere universiteter og arbeidsdelingen i norsk forskning – spørsmål som rådet bør behandle før regjeringen fatter beslutning. Manglende interesse for slike spørsmål kan ha store konsekvenser – ikke minst budsjettmessig.
Forfatterne ønsker seg «et åpent, transparent forskningsråd der vitenskapelige kriterier dominerer og politikernes detaljstyring nesten er fraværende». Det er nok å be om for mye for en organisasjon som for tre fjerdedelers vedkommende har anvendt forskning som oppgave i tråd med fusjonsvedtaket. Anvendte prosjekter skal underkastes en dobbel bedømmelse – det vil si både når det gjelder faglig kvalitet og sannsynlighet for at prosjektet innfrir det som ble forespeilet ved finansieringen.
Forfatterne treffes langt bedre når de sier at det ovennevnte rådet «kunne være en del av NFR, eller kanskje frittstående slik at vi også kunne nyte godt av konkurranse mellom NFR og et nytt forskningsråd …». I så måte er det meget interessant at EU – en sterk nytteorientert organisasjon – nå har etablert et eget grunnforskningsråd – slik forfatterne også understreker.
Det er god grunn til å kritisere vår monolittiske forskningsorganisasjon. Dessverre ser det ut til at situasjonen for tiden er fastlåst. Men det ville kanskje være mulig å etablere et lite, uavhengig forskningspolitisk rådgivningsorgan på linje med flere andre land?
Hans Skoie
Pensjonist, tidligere spesialrådgiver i Nifu