Debatt

Biografi for kloke og dannede

Biografidebatt

Kjell Lars Berge har tatt til motmæle mot min kritikk av Espen Søbyes Scharffenberg-biografi og hevder at jeg «tar feil». Ifølge Berge er denne biografien «oppsiktsvekkende leseverdig» og «en stor leseropplevelse». Den gode leseropplevelsen kan naturligvis ingen ta fra ham. Min opplevelse var helt motsatt. Men det spiller i sakens anledning liten rolle. På dette nivået kan vel ingen av oss «ta feil». Vi opplever det vi opplever og føler det vi føler. Spørsmålet må vel heller være hvilke grunner man kan angi for at dette er en god eller dårlig biografi.

Skal vi tro Berge, er den største utfordringen ved å lese Søbyes bok at den fordrer «kloke lesere» og at «den krever et visst kunnskapsnivå hos leseren for å leses med fullt utbytte». En bok som denne må ha lesere som er «dannede og kunnskapsrike». Saken er nemlig at siden Søbye kun gir oss en kronologisk rekke av referater, må leseren selv påta seg jobben med å kontekstualisere dem.

Berge synes således å forutsette at leseren på forhånd må kjenne til overgangen fra embetsmannsstat til velferdsstat og det norske samfunnets modernisering, disiplinering, institusjonalisering, vitenskapeliggjøring, og så videre (noe han også påpekte i Bok i P2), og han siterer Skålevågs anmeldelse: «Søbyes bok gir så godt rom for leseren. Det er en tekst med respekt for leseren, som ikke pådytter ham for mange tolkninger og synspunkter.»

For meg fremstår denne argumentasjonsstrategien som nokså elitistisk. Selv tenker jeg helt motsatt: Den historiker som ikke gjør noe forsøk på å sette sine referater inn i bestemte historiske sammenhenger, men lar det bli opp til leserens egen historiske kompetanse å se hva som henger sammen med hva, opptrer respektløst overfor leseren. Han svikter rett og slett formidlerrollen.

At historikerne hittil har avholdt seg fra slikt, synes jeg i grunnen taler til deres fordel. Dessuten går Berge overhodet ikke inn på det som var mitt anliggende, nemlig å vise at boken ut fra helt ordinære, akademiske kriterier for historieskrivning fremstår som slett historisk håndverk (jeg har argumentert utførlig for dette i en lang artikkel i Arr idéhistorisk tidsskrift): For eksempel mangler den problemstilling, prosjekt, analyse og drøfting og gir fritt utløp for Søbyes subjektive preferanser (jeg vil ikke ta hele æren for å ha påvist dette – også Jan-Erik Ebbestad Hansen argumenterte for det i Aftenposten).

Hvis Berge og andre mener at Søbyes bok holder høy akademisk standard, så får de vise hvor jeg tar feil i min kritikk. Aksepterer de derimot at boken på akademiske premisser ikke holder mål, må det være de som har bevisbyrden, hvis de mener at den likevel er en god biografi. Om den typen biografier ikke kan måles med «akademiske» målestokker, må de kunne begrunne hvorfor. Og hvis dette er en særegen biografiform som fordrer særegne målestokker, må de kunne angi hvilke kriterier slike biografi skal vurderes ut fra. Hva skal til for at en slik biografitype på egne premisser blir dårlig?

At jeg ikke er klok, dannet og kunnskapsrik nok til å få utbytte av Søbyes bok, får jeg jo bare ta til etterretning. Men jeg synes nok det er litt trist at jeg som har jobbet så mye med Scharffenberg ikke hadde de intellektuelle og kunnskapsmessige forutsetningene til å nyte bokens store fortrinn. Hvis det er riktig, som Skålevåg hevdet i sin anmeldelse, at «kan hende er det den eneste formen for biografi som i dag kan ha troverdighet», så lover det ikke godt for oss som ikke besitter den nødvendige klokskap og kunnskapsrikdom til å få utbytte av fremtidens troverdige biografier.

Espen Schaanning

Professor i idéhistorie, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt