Debatt

Bare tull om Darwin

Rasisme

I Morgenbladet 18. februar påstår Erik Tunstad at Charles Darwin skulle ha bidratt til antirasismen på attenhundretallet. Dette mangler ethvert belegg og er bare tull. Privat ytret Darwin seg fra tid til annen kritisk til slaveriet, noe som verken var veldig dristig eller kontroversielt i en familie der alle mente dette, og i en tid da slaveriet allerede var opphevet. Ellers førte Darwin en tilbaketrukket tilværelse på Down, uten å ta synderlig notis av samtidens viderverdigheter.

I boken Descent of man and selection in relation to sex fra 1871 fremhever Darwin tvert om verdien av rase, kjønn og klasseforskjeller for menneskets fortsatte utvikling. Allerede i innledningen opplyser han at et av bokens hovedmål er å avklare «verdien av forskjellene mellom menneskets såkalte raser». Alle sider ved menneskets eksistens søkes så forklart som resultat av det han kaller «the battle for life».

Grunntesen er at det foregår en kamp både mellom raser og mellom folkegrupper, som har forsterket forskjellene i rase, sosial klasse, kjønn og mental og moralsk utrustning (på individuelt nivå har det samtidig skjedd en utvikling ved såkalt seksuell seleksjon – for øvrig en adskillig mer spenstig idé, som fortsatt inspirerer biologien): «Utslettelse kommer generelt som følge av konkurranse stammer og raser imellom. […] Når den ene av to stammer reduseres i antall og blir mindre mektig enn den andre tar kampen raskt form av krig, nedslakting, kannibalisme, slaveri og absorpsjon.»

Men kampen for tilværelsen herjer ifølge Darwin også mellom Europas folk. Han istemmer en samtidsrøst og besværer seg over «de lettsindige, møkkete og umotiverte irene, som formerer seg som kaniner» mens «de nøysomme, forutseende, respektable og ærgjerrige skottene – strenge i sin moral, troende, kloke og disiplinerte, som vier sine beste år til det daglige strev og sølibat, gifter seg sent og etterlater seg få barn». Darwin gjør faktisk rasekrig til en sentral historisk drivkraft. Dette er ikke bare min vurdering – enhver middels oppdatert historiker vil kunne belære Tunstad om det samme. Så skriver for eksempel George Mosse i et av sine historieverk (som også etter hva jeg vet er pensum ved UiO) at Darwins ideer «fremmet ikke bare ideer om rasekrig; mer umiddelbart førte den også til grunnleggelse av rase-eugenikk».

Darwin avslutter boken med at «det bør være åpen konkurranse mellom alle mennesker, og ingen lover eller sedvaneregler skulle hindre den seirende i sin seier eller reproduksjon». Med dette gir han sin eksplisitte tilslutning til prinsippet om den sterkestes rett, og gjør seg til talsmann for et menneskesyn der det ikke er noen forskjell mellom det deskriptive «er» og det normative «bør» – hva enn Erik Tunstad ønsker å tro.

Dermed krakelerer også tanken om noe overgripende felles menneskelig. Noen tiår tidligere hadde Immanuel Kant tatt til orde for et felles folkeforbund. Filosofen Johann Gottfried Herder hadde avvist at rasemessige forskjeller skulle ha betydning for menneskeverdet, og Friedrich Schiller skrev at «alle Menschen werden Brüder», tonesatt av Beethoven. Gjennom Descent of man bidro Darwin substansielt til demontering av slike visjoner, og boken bidro også selvsagt til den sosialdarwinismen som var under full utvikling.

Markus Lindholm

PhD, forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Mer fra Debatt