Debatt

Velkommen til Norge?

UDI

I Morgenbladet for 7. januar har Jo Moen Bredeveien (JMB) et innlegg med ovennevnte tittel som gir meg lyst til å komme med noen utdypende kommentarer. JMB og hans meksikanske kone har vært utsatt for dårlig behandling fra norske myndigheter, i første rekke UDI. JMB gir ingen nærmere analyse av hvorfor det er slik, bortsett fra å henvise til «en institusjonell forlengelse av en alminnelig fremmedfrykt». Av innlegget fremgår det imidlertid at det hos de impliserte myndigheter foreligger betydelig faglig inkompetanse paret med mangel på personlige menneskelige kvaliteter – dette siste er avgjort en nødvendig ressurs når man skal møte mennesker fra svært forskjellige kulturer og miljøer.

JMB kritiserer UDI og politiets utlendingsseksjon for å være «en navnløs hær». Det samme gjelder Nav som aldri sender ut et brev med underskrift av saksbehandler til en av sine klienter. Årsaken til det er redegjort for ved mange anledninger og i mange sammenhenger: Vi har gjennom det siste tiåret opplevd en stadig økende trusselflora og fysiske overgrep mot offentlig ansatte, slik at for eksempel mange sosialkontor i perioder har måttet ha politivakt til stede. Truslene gjelder ikke bare de ansatte, men også deres familier: «Jeg vet hvor du bor og hvor dine barn går på skole!» Anonymitet er altså ofte en forutsetning både for at man kan få ansatt personale og for å få disse til å fortsette i stillingene sine, stadig gjennomtrekk er et kjent problem og ubehagelige og truende klienter er en hyppig grunn til at folk slutter.

Videre skriver JMB at den som skal levere noen dokumenter til den norske stat risikerer å bli «irettesatt, avvist og regelrett truet». Jeg vil tro at en vesentlig årsak til det er at JMB og hans kvinne Jessica har befunnet seg i dårlig selskap. Det er et velkjent faktum at fast opphold i Norge av mange ansees som så gunstig at man griper til ethvert middel for å oppnå det, for eksempel falske ID-dokumenter, løgnaktige historier om forfølgelse og overgrep i sitt hjemland, fabrikkerte slektsforhold og så videre i det uendelige. Det er lett å forstå at mange saksbehandlere etter å ha opplevd dette gang på gang både blir mistenksomme, kyniske og avvisende. Når en politiinspektør ved grensekontrollen forteller at 95 prosent av dem som kommer hit har ID-papirer ved innreise mens bare fem prosent kan levere slike når de møter opp hos den aktuelle myndighet for å søke om opphold, så klargjør dette hvilke vanskeligheter de ansatte der har.

John Ludvig Larsen

Bergen

Mer fra Debatt