Debatt

Nei, norsk film er bra og dårlig

Norsk film

Marius Lien rykker i sin kronikk «Sara Johnsen inn i Grotten» ut mot artiklene om norsk film som Vagant har publisert de siste årene. Som forfatter av artikkelen «Å investere i samtiden», som på mange måter satte det hele i gang, vil jeg i den sammenheng gjerne få komme med et par bemerkninger:

For det første er ikke, som Lien synes å påstå, hovedpoenget med noen av disse artiklene å si at «norsk film er dårlig». Selv har jeg i begge mine bidrag ved gjentatte anledninger påpekt at denne diskursive blindveien er en av hovedårsakene til at den norske filmen er der den er i dag. For å sitere debattinnlegget i foreliggende nummer av Vagant: «Man har det evinnelige maset om at norsk film ’ikke er bra nok’ og ’mangler relevans’, men dette er ikke noen debatt – det er gnål.»

Jeg vil nødig beskylde Lien for å være en uoppmerksom leser, men ved å overse det faktum at undertegnede og flere andre av kritikerne han kritiserer gjør nøyaktig de samme poengene som ham selv, bidrar han til å skyve debatten tilbake i det samme «bra/dårlig»-sporet den et lite øyeblikk så ut som den skulle komme seg ut av.

Et annet, vel så bekymringsverdig aspekt ved Liens kommentar er at den synes å bære preg av en mistenksomhet overfor kritikk, en mistenksomhet som i altfor stor grad preger det offentlige ordskiftet om norsk film. Selvsagt er det, som Lien så korrekt påpeker, et hav av forskjell mellom norsk film- og litteraturkritikk – det er da også et hovedpoeng i begge artiklene. Men at dette først og fremst skulle skyldes mangelfullt utviklede sjelsevner hos deltagerne i førstnevnte, synes urimelig. Rent uavhengig av litteraturkritikkens grunnleggende fortrinn fremfor all annen kritikk (det er tekst om tekst, snarere enn tekst om alt mulig annet), finnes det både for litteratur-, teater- og billedkunst etablerte fora for kritikk og en historisk tradisjon for offentlig debatt rundt det som produseres.

Det norske filmfeltet har bransjebladet Rushprint og Filmklubbforbundets dugnadsprosjekt Z. Ære være begge disse, men de kan på ingen måte sies å fylle samme funksjon som Vinduet, Vagant, Bokvennen, Klassekampens bokmagasin og de mange akademiske litteraturtidsskriftene fyller og har fylt i tiår på tiår. En grunnleggende årsak til nivåforskjellen på de respektive debattene er da også at litteraturfeltet omfavner kritikken, mens det innad i den norske filmoffentligheten finnes en sterk tendens til å mistenkeliggjøre kritikere og deres motiver.

Lien har rett i at det for øyeblikket er god grunn til optimisme innen «norsk film» (begrepet synes, gledelig nok, å slå større og større sprekker for hvert år som går). Ikke bare ser vi at sjangerfilmer som Trolljegeren og Kommandør Treholt & Ninjatroppen makter å kapre betydelig internasjonal oppmerksomhet allerede før de har hatt premiere, det er også all grunn til å være spent på hva unge regissører som Ole Giæver og brødrene Trier har på gang. Fremtiden så dog på ingen måte like lys ut da min opprinnelige artikkel ble skrevet for to år siden, og det at vi har grunn til å tro at gode filmer er på vei, betyr ikke at vi oversvømmes av gode filmer her og nå.

Og se, der gjorde jeg – som Lien – det igjen: Alltid dette maset om «bra» og «dårlig». Hvis vi ikke makter å ta debatten om norske filmer forbi «bra/dårlig»-dikotomien, kan vi like gjerne la være å ha noen debatt i det hele tatt. Her ligger ansvaret jevnt fordelt på alle med spalteplass av ymse slag, og sånn som tilstandene ser ut for øyeblikket, kan man godt argumentere for at den norske filmdiskursen får langt bedre filmer enn den fortjener.

(Og ja, for all del, flytt gjerne en filmregissør inn i Grotten. Det vil være et viktig steg i retning av å gi mediet den statusen – og sosiale ansvaret – det fortjener.)

Aksel Kielland

Bergen

Mer fra Debatt