Debattkultur
En prisverdig «tredje vei» i den akademiske frihetsdiskusjon, som etter Nedkvitne-saken har vært preget av tiltagende polarisering, lanseres av professor Camilla Serck-Hanssen (Morgenbladet 12. mars): Inspirert av Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Vær Varsom-plakat (VVP) bør også akademikeres ytringer underlegges et «AFU» og en «AVP», slik at den akademiske frihet utøves i kontrollerbare etiske former.
En ordning forankret hos akademikerne selv er bra, det å gi byråkratiserte institusjonsledelser et nytt maktinstrument, slik hovedverneombudet ved UiO foreslår, er uhørt. Økt etisk bevissthet blant akademikere er også opplagt av det gode. Tiltroen til at AVP vil besørge slik bevissthet, fremstår likevel litt som å pålegge jusstudenter obligatorisk etikkurs i håp om at det vil gjøre dem til etiske yrkesutøvere.
I tillegg til usikkerheten om AFUs dannende effekt, vil utvalgets ytringskontroll være potensielt ytringshemmende. Dilemmaet forsterkes ved antallet ytringssituasjoner AVP skal regulere. I motsetning til PFU, som behandler publiserte ytringer, skal AFU bedømme alle «ytringer i det offentlige rom». Det gjør AFU til et etterforskningsorgan som både må fremskaffe fakta og foreta krevende bevisvurderinger av «offentlige» ytringer, muntlige som skriftlige. Nedkvitne-saken er illustrerende for hvilke utfordringer det kan gi.
Hovedproblemet med AFU og AVP er imidlertid at de fremstår som et institusjonelt svar på et ikke-problem. Nedkvitne-saken kan vel knapt sies å være uttrykk for en generelt uetisk debattform blant akademikere? Må vi disiplinere de akademiske bøllefrø som renner ned avisens debattspalter? Utfordringene i norsk akademia er vel snarere den ukultur som består i hvisking og tisking i «ikke offentlige» fora, en institusjonsservil unngåelse av brennbare tema og et underutviklet offentlig fagengasjement.
Der VVP gir forsiktighetsregler innenfor medias forståelse av sin ytringsposisjon, vil AVP regulere et akademia med langt svakere tradisjon for skarp meningsbrytning. Der den VVP-befordrede etiske bevisstheten kanskje kan forbedre pressens ytringsovermot, kan AVP i stedet bestyrke en tannløs og kollega-lojal akademisk ukultur.
Skulle en likevel mene at akademia behøver etisk kontroll, er det å si at den allerede finnes. De forskningsetiske reglene, håndhevet av de forskningsetiske komiteene, inneholder alt det Serck-Hanssen ser som sentralt: hensynet til saklighet i presentasjon og til ikke-tendensiøs omtale av kollegaer. Forholdet til dette rammeverket er ikke berørt verken i Serck-Hanssens innlegg eller i det utdypende intervjuet. Det er heller ikke spørsmålet om hvordan AFU/AVPs potensielt ytringshemmende effekt kan forenes med forpliktelsene i disse etikkreglene: at lojalitets- og lydighetsnormer ikke må undertrykke kritikk, og at det å la være å fremme kritikk av foreliggende forskning i seg selv kan være uetisk.
Serck-Hanssens forslag fremmer en betimelig debatt om etisk reflektert utøvelse av akademisk frihet. Men dét er også dets bidrag, det ledsagende moralpolitiet frister ikke.
Anine Kierulf
Advokat og stipendiat