Kjøtt
Debatten om kjøttkonsum har konsentrert seg om individuell moral. Etter Dyrevernalliansens erfaring er dette en misvisende forenkling. Siri Martinsen trekker frem poenger og undersøkelser som Dyrevernalliansen har omtalt og gjort alminnelig tilgjengelige. Vi ønsker å justere bildet av tilstanden for dyrevern i det norske samfunnet. Enkelte argumenterer for å fjerne kjøtt fra menyen, mens andre er imot. Likevel ser faktisk alle ut til å være enige om det vesentligste: Vestlig kjøttkonsum må ned. Spørsmålet er: Ettersom hensynet til både miljø, dyrevern og helse tilsier at folk bør spise mindre kjøtt, hvorfor spiser de likevel mer? Er alle forbrukere virkelig idioter?
Ikke bare i Norge, men også i USA og EU, er landbrukslobbyen blant de mektigste politiske nettverkene. Subsidiene gis gjennom et finmasket nett av ulike ordninger. Vi som arbeider med politisk påvirkning på vegne av dyr eller miljø, utestenges i praksis fra flere arenaer der viktige beslutninger tas. I Norge er for eksempel Jordbruksavtalen et forhandlingsforum mellom landbruksorganisasjonene og staten. I Omsetningsrådet er andre interesseorganisasjoner ikke med. Norsk produksjon vernes av toll, og lovverk sementerer dagens produksjonsmåter.
Forskning har i løpet av de siste tyve årene vist at dyr har evner og behov som man tidligere antok var forbeholdt mennesker. Vårt samfunn belastes likevel fortsatt med holdninger, regelverk og økonomiske ordninger som er etablert med utgangspunkt i utdaterte forestillinger. En unyansert speciesisme, altså ensidig favorisering av mennesker i forhold til andre arter, er betraktelig vanskeligere å forsvare nå enn for tyve år siden. Det er på tide å tenke nytt, men tunge økonomiske hensyn taler for å fortsette som før. Men alt er ikke like dystert som man kan tro ved å lese Siri Martinsens innlegg. Både Norge og EU har i løpet av de siste årene styrket dyrs rettsvern.
Sett fra dyrenes synsvinkel går utviklingen for sakte og er ikke omfattende nok. Tilsynelatende humane lover kan også tilsløre uhyrligheter. Likevel er det enkelt å peke på endringer som merkes for dyrene. Et eksempel er det norske forbudet mot å kastrere grisunger uten bedøvelse. Amputasjonen skjer av økonomiske grunner, for å gi optimal kjøttsmak. Stortinget vedtok forbudet i 2001, etter en intensiv kampanje fra Dyrevernalliansen, og til iherdige protester fra bøndene. De må nå betale veterinær for å bedøve om lag 750 000 grisunger hvert år. Det er praktisk mulig, og billigere enn de påsto.
Avvikling av uakseptabel praksis bidrar til å endre holdninger. For ti år siden forsvarte norske grisebønder at de skar i dyr uten bedøvelse. De sa at det ikke gjorde vondt. Det sier de ikke lenger. I 2009 innførte Stortinget en ny dyrevelferdslov. Etter syv års kamp for dette, anser vi den ikke som tilstrekkelig. Men den innfører et begrenset vern av dyrs liv, og et begynnende helhetlig vern av dyrs fysiske integritet og frihet. I vår dialog med næringslivet erfarer vi økende interesse for dyreetikk. Over hundre klesforetak har for eksempel vedtatt å avstå fra salg av ekte pels, og dagligvarekjeder har begynt å vurdere krav til dyrevelferd.
Den som avviser kompromisser vil ikke godta dette som «forbedringer», men da snur man samtidig ryggen til alle dyrene som lever i industrilandbruket her og nå. Dyrs behov er blitt vanskeligere å avvise, og vi ser mange eksempler på enkeltstående forbedringer. Problemet er nettet som industrilandbruket har spunnet politiske myndigheter og næringsliv inn i.
Endringer i eget forbruk er viktig for å redusere konsumet og bidra til bedre dyrevelferd og færre dyreskjebner i industrilandbruket. Å pålegge forbrukerne hovedansvaret er likevel en gavepakke til politiske myndigheter, som i solidaritet med industrilandbruket forholder seg stumme til systemkritikk.
Live Kleveland
Jurist og informasjonsansvarlig i Dyrevernalliansen