Nasjonalgalleriet
Nasjonalgalleriet ble bygget i tre trinn over en periode på 43 år. Midtpartiet sto ferdig i 1881, nordfløyen i 1908 og sydfløyen i 1924. Bygningen ble reist for å huse den norske stats samlinger av billedkunst, og den har hele tiden vært brukt til nettopp dette. Faktisk har store deler av samlingene befunnet seg i Nasjonalgalleriet i hundre år eller mer.
Begrunnelsen for den varslede flyttingen er at Nasjonalgalleriet er ubrukelig som kunstmuseum på grunn av dårlig klima, og at bygningen ikke vil tåle å bli klimatisert. Dette må vekke bekymring hos alle som har et forhold til norsk billedkunst. Nasjonalgalleriets samlinger omfatter jo vesentlige deler av det ypperste som er skapt innen norsk billedkunst, og vi plikter å forsøke å overlevere disse kunstverkene til kommende generasjoner i så god stand som mulig. I betraktning av at store deler av samlingene har vært – og stadig blir – oppbevart i en bygning som påstås å være intet mindre enn ubrukelig for formålet, kunne man kanskje frykte at det etter så lang tid ikke kan være stort igjen av disse ømfintlige kunstverkene.
Situasjonen er heldigvis ikke slik. Alle som tar seg en runde i galleriet kan ved selvsyn konstatere at kunsten er på plass og lever i beste velgående. Min vurdering er at samlingen er i god, stabil forfatning – den består ikke av en opphopning av miserable ruiner, som man kunne frykte. I de år jeg var ansvarlig for bevaringen av samlingene, kan jeg ikke huske at vi noen gang oppdaget alvorlige skader som måtte skyldes utilfredsstillende klima. Galleriet har altså vist seg å være godt skikket som utstillings- og oppbevaringssted for billedkunst. At Nasjonalmuseet kan hevde at bygningen er ubrukelig, er på bakgrunn av samlingenes tilstand uforståelig.
Nyere forskning på museumsklima går i retning av å opprettholde de bevaringsforhold gjenstandene har hatt over lang tid, såfremt det ikke har oppstått skader, og at ethvert skifte av bevaringsforholdene utgjør en risiko for gjenstandene. Jeg kan ikke se at begrunnelsen for flytting av samlingene underbygges av faktiske observasjoner. Overføring til nye omgivelser i Vika er et risikoprosjekt – ingen vet hvordan kunstverkene vil reagere på nye forhold. Mitt håp er at billedkunsten får bli der den hører hjemme – i Nasjonalgalleriet.
Leif Einar Plahter
Leder av Nasjonalgalleriets konserveringsvirksomhet 1957–99