Annonse
04:00 - 12. mars 2010

Vær Varsom, Akademiker

Nedkvitnesaken: Dommen som ga Universitetet i Oslo mehold i oppsigelsessaken mot historieprofessor Arnved Nedkvitne i byretten, er muligens en sammenblanding av juss og moral, skriver Camilla Serck-Hanssen.Tegning: Arne Roar Lund
Annonse

Debattkultur

På et møte i Akademisk Forum sist uke tok paneldeltagerne Kristian Gundersen og Jan Fridthjof Bernt begge til orde for at oppsigelsen av Nedkvitne er en alvorlig trussel mot de verdier akademia er tuftet på. Forskerens oppgave er å være kritisk, og denne kritikken skal også gjelde fagpolitiske spørsmål fordi fagforvaltning er del av forskerens oppgave. Jeg er enig med Gundersens og Bernts forståelse av forskerens plikter og ansvar. Men likevel stiller jeg meg tvilende til at dette skulle bety at det ikke finnes grenser for hvordan en slik kritikk kan fremføres.

Mitt anliggende i dette innlegget er ikke å vurdere oppsigelsen av Nedkvitne, men å fremme et forslag om hvordan man kunne legge etiske føringer på ytringer innen akademia uten å komme i konflikt med akademisk frihet. Modellen jeg ser for meg er basert på pressens etiske føringer slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten (VVP) og slik de håndheves av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Analogien er ikke tilfeldig valgt. På samme måte som for akademia er det pressens oppgave å utøve kritikk. På samme måte som for akademia skal ikke kritikken knebles av maktapparatet. På samme måte som akademia har pressen sine uttrykksformer som er etablert gjennom historisk praksis. Likevel er det altså slik at pressen godtar at den ikke kan omtale personer eller forhold «slik den vil». Man skal være varsom fordi ord er mektige våpen.

Hva kan akademikere lære av pressens unike selvjustisordning?

1. For det første kan noen av paragrafene i VVP danne utgangspunkt for etiske retningslinjer i en Akademias Vær Varsom-plakat (AVP). Særlig aktuelle kandidater er VVP paragraf 4.1.: Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og paragraf 4.3.: Vis respekt for menneskers egenart og identitet (…) Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

2. For det andre viser praksisen i PFU at kravet om omtanke ikke medfører at folk som føler seg trakassert får definisjonsmakten. PFU godtar ofte sterke ytringer, selv der personer føler seg urimelig uthengt. Konteksten ytringen kommer i, og personens rolle i samfunnet, vil være avgjørende for utfallet. Folk i maktposisjoner må tåle mer enn andre, og i meningsutvekslinger og politisk debatt er det svært høyt under taket. Disse lærdommene fra PFU kunne man overføre til et AFU (Akademikernes Faglige Utvalg).

3. For det tredje er PFU et utvalg som består av pressens egne folk, samt noen fra den såkalte allmennheten, valgt av pressen selv. Dette sikrer at fortolkningen av VVP er fundert på en forståelse av hvilke oppgaver og verdier pressen er satt til å forvalte. En AVP må på samme måte springe ut fra akademias egenart og håndheves av akademia selv, gjerne med islett av noe utenfra (hva med noen fra pressen?).

4. For det fjerde er PFU ikke en domstol, den bøtelegger heller ikke dem som felles. Likevel nyter ordningen respekt. Svært få stiller seg likegyldig til en dom i PFU. For redaktørene tolker ikke ytringsfriheten simpelthen som retten til «å si hva man vil». Og de ønsker å forvalte sin rett på en måte som er optimal i forhold til det kritiske mandatet de har fått. Det samme tror jeg gjelder i akademia. Problemet er bare at våre etiske retningslinjer er mindre klare.

Det er ikke utenkelig at eksistensen av et AFU og en AVP ville ha ført til en annen håndtering av «Nedkvitne-saken». For noe av problemet i saken er utvilsomt at Nedkvitne over lengre tid omtalte sine kolleger på en måte som ble oppfattet som meget støtende. Om de burde ha tålt det, skal jeg ikke ha sagt. Men å tolke slik omtale som lovstridig lojalitetsbrudd innebærer slik jeg ser det en mulig sammenblanding av juss og moral. Det betyr likevel ikke at «anything goes». Moralske vurderinger trenger ikke å være opp til den enkeltes forgodtbefinnende. Derfor medfører heller ikke akademisk frihet nødvendigvis den uinnskrenkede retten til å si hva man vil.

Camilla Serck-Hanssen

Professor i filosofi, UiO og medlem av PFU

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt