Debatt

Universitetet – bedrift eller akademisk arena?

Debattkultur

Debatten om Nedkvitne-saken fortsetter, og bra er det. Den konkrete konflikten ved Institutt for historie i Oslo har mange sider, men den viktigste er ikke skyld og ansvar helt konkret, men hvordan vi diskuterer og forholder oss til den sterke konflikten mellom legitime interesser som står mot hverandre i en sak som denne. Få vil være uenige i at vi bør være spart for grov utskjelling av kolleger, enten de er ved samme institutt eller ved en annen institusjon. Alle vil vel likevel være enig i at det kan være situasjoner der kraftig tale kan være om ikke ønskelig, så i alle fall forståelig. Men mange vil også mene at vi skal være varsom med å gjøre spørsmålet om hva som er akseptable ytrings- og kommunikasjonsformer til et tjenesterettslig anliggende. Form kan ikke bedømmes uten at vi også ser på både innhold og kontekst, og når vi så formulerer problemstillingen som et spørsmål om hva som er en «rimelig» ytring eller en «rimelig» form på denne, blir vi dermed tvunget til å ta stilling til det underliggende konflikttema. Er det rimelig eller urimelig å si at en kollega mangler faglig kompetanse eller personlig integritet?

Svaret på dette bør i alle fall ikke gis av den som selv er en hovedskyteskive for kritikken. Det er også dypt problematisk hvis ledelsen for en institusjon går inn i rollen som den instans som skal skille rettferdig fra urettferdig harme, kritikk fra sjikane, personlig fiendskap fra akademisk kamp om faglige posisjoner og ressurser. Dermed blir ytringens rettmessighet et rettslig anliggende. Og domstolene er en særdeles lite egnet arena til å skifte sol og vind i et slikt uvær. Jeg ser med skrekk frem til rettssaker hvor akademisk skittentøy av ulik karakter skal trekkes frem fra skapene. Universitetene har et stort nok omdømmeproblem i den offentlige opinion som det er.

Jeg ser ingen grunn til å mistenkeliggjøre noen av aktørene i Nedkvitne-saken, verken på instituttnivå eller lenger oppe i systemet. Jeg tar det som gitt at beslutningen om å gi Nedkvitne avskjed ble truffet ut fra det man oppfattet som universitetets beste interesser. Kai Østberg misforstår meg således grovt når han skriver at jeg sammenligner denne avskjeden med nazistenes forfølgelser. Mot slutten av debatten i møtet i Akademisk Forum kom jeg i skade for å bruke en temmelig uheldig metafor, hvor jeg viste til forsøk på å få jødene til selv å velge ut hvem som skulle sendes til gasskamrene. Dette gjorde jeg som en kommentar til det synspunkt at vi bør vente med å slåss for akademisk frihet til vi har et mer «verdig» offer å kjempe for. Mitt poeng var ganske enkelt at akademisk frihet er en udelelig størrelse, og testen på vår vilje til å beskytte de verdiene som er knyttet til denne, nettopp er om vi er villig til å stå for disse prinsippene også i en situasjon hvor mange vil hevde at friheten er misbrukt.

Retten – og plikten – til å kritisere både standpunkter og fagfeller er selve grunnfjellet i det vitenskapelige samfunnet. Det er nærliggende å kreve at universitetene bør følge med tiden når det gjelder krav til lojalitet mot ledelsen og godt arbeidsmiljø, men gjør vi det til et ledelsesansvar å sette grenser for ytringer som blir fremsatt som ledd i en faglig diskusjon – eller kamp – tar vi et farlig skritt i retning av å gjøre universitetene til bedrifter i stedet for arenaer for en løpende, prøvende og kritisk debatt.

Jan Fridthjof Bernt

Professor i juss, Universitetet i Bergen

Mer fra Debatt