Debatt

Ufrivillig barnløs, ufrivillig født

Donorbarn

Reportasjen til Simen Sætre i Morgenbladet 8. januar, var veldig tankevekkende. Det var også essayet til Johanne Sundby. De vekker til live tanker jeg har vært innom før. For eksempel denne: Hvorfor det kun er moren og «fantomfaren» det tas hensyn til i denne debatten. Hvorfor er det ingen problematisering rundt det å vokse opp med en «fantomfar»?

Selv er jeg 26 år og tenker ikke på meg selv som konservativ i det hele tatt – langt ifra. Men mange av poengene til Simen Sætre ligger meg nær, merker jeg. Også tenker jeg at det å skulle ha barn, egne barn, er et litt egoistisk behov. Man «må» liksom videreføre seg selv i neste generasjon. Det er jo ikke slik at det ikke er nok mennesker i verden fra før, så det er jo kun det individuelle behovet for å videreføre seg selv/få et eget barn som er grunnen til at man skal hjelpe barnløse med å få barn. Som jeg forsto på debattinnlegget til Johanne Sundby: Det viktigste argumentet for å donere sæd er å forebygge depresjon hos barnløse. Jeg har ikke noen bestemt mening om dette, jeg ser gode grunner både for og imot, jeg bare spør meg om det er god nok grunn?

Hvilket hensyn tas det til barnet som settes til verden? Jeg tenker på barnet som vokser opp uten å ha peiling på hva slags far det har. Selv har min far vært et forbilde for meg – på godt og vondt – og gjennom å se på hans liv har jeg funnet ut hva jeg ikke vil gjøre i mitt eget. Det tenker jeg har vært viktig for meg. For de mange som vokser opp uten en far, har som oftest hatt en mor som kan fortelle noe om faren, i det minste. Men hvis jeg hadde hatt en «fantomfar» lurer jeg på hvordan det hadde formet meg.

Jeg lurer så veldig på hvordan barn som vokser opp kun med en sæddonor som far har det. De kan sikkert ha det bra, men jeg lurer på om det gjør noe med en på et psykologisk plan? Jeg er minst like interessert i å vite hvordan det er å vokse opp med en «fantomfar» som det er for en kvinne å være ufrivillig barnløs. Jeg vil vite mer om barnet. Jeg mener det burde være mye viktigere at barnet har rett til å vite om sitt eget opphav, enn for noen å sette nytt liv til verden.

Litt halvtenkte tanker fra en studenthybel, dette. Selv om jeg har et sjenerøst forhold til egen sæd og ikke har tenkt å bruke den til noe fornuftig på lang tid, ser jeg gjerne at den kan brukes til noe bra. Men jeg er ikke overbevist om dette.

Jo Straube

Student

Mer fra Debatt