Postmodernismen
Thomas Hylland Eriksen forsøker å avklare forholdet mellom postmodernisme og sosialkonstruktivisme i Morgenbladet 9. juli. Men forholdet mellom postmodernisme, generell relativisme og sosialkonstruktivisme er overhodet ikke avklart teoretisk sett slik Hylland Eriksen gir et inntrykk av.
Ian Hacking skrev for eksempel en bok i 1999 hvor han nettopp tar for gitt at sosialkonstruktivisme betegner en posisjon hvor man tenker seg at virkeligheten alltid vil være sosialt konstruert og mer radikalt: hvor man tenker seg at det ikke finnes noen virkelighet «bak» den sosialt konstruerte. Hacking setter sosialkonstruktivisme i forbindelse med et emansipasjonsprosjekt hvor det nettopp blir viktig å vise at alt vi kaller virkelig «kunne vært annerledes». I bunn og grunn en humeiansk (Davis Hume) posisjon. Jeg tror Hacking er nærmere sannheten her enn den klassiske retrettposisjonen Eriksen beskriver. Hackings forståelse passer også bedre på utgangspunktet for denne diskusjonen, nemlig kjønnsforskningens mulige politiske og etiske forskningsagenda.
Problemet som kontinuerlig overses i denne diskusjonen er at vi er bedt om endelig å forsøke å overkomme det ekstremt tungt kritiserte skillet mellom subjekt og objekt. Jeg har sett Hylland Eriksen selv skrive at det «ikke er snakk om et enten eller» i forbindelse med Hjernevask-diskusjonen. Så hvorfor skriver han nå da: «Sosialkonstruktivister tar vanligvis ikke stilling til hva som finnes egentlig og objektivt, men studerer – nettopp – sosiale konstruksjoner»? Kan man da plutselig igjen studere disse sosiale konstruksjonene (samfunn) uten å forholde seg til de elementene som åpenbart ikke er konstruerte (som for eksempel mitt biologiske slektskap med min mor)?
Etter min oppfatning stammer denne seiglivede diskusjonen fra en del ontologiske forutsetninger vi i høyeste grad ennå tar for gitt. En ontologi som tenker seg at verden ligger stille mens vi beskriver den – for å si det enkelt. En «passivistisk ontologi» for å si det med filosofen Brian Ellis’ ord. Tenker vi oss virkeligheten som «aktiv» og disposisjonell, slik for eksempel filosofen Stephen Mumford gjør, forsvinner derimot ganske mye av grunnlaget for denne diskusjonen av seg selv. For på samme måte som kulde kan manifestere vannets disposisjon til å fryse til is, kan en gitt måte å organisere samfunnet på manifestere menneskets disposisjoner til å uttrykke «hat og fordommer» (selv om slike disposisjoner selvsagt manifesteres med mindre grad av regularitet enn tilfellet er med vannet).
Vitenskapens metoder manifesterer også visse disposisjoner ved de fenomenene som studeres og disse er selvsagt virkelige. Man beskriver virkeligheten. Andre metoder kan avdekke andre disposisjoner ved det samme fenomenet eller den samme tingen. Slik må vi forstå vår «epistemologiske situasjon» under en virkelighetsbeskrivelse som har gjenvunnet potensialitet som et trekk ved virkeligheten selv.
Svein Anders Noer Lie
PhD i filosofi, Universitetet i Tromsø