Annonse
04:00 - 26. november 2010

Sykdomsrisiko ved inngifte

I gode og onde dager: Petter Strømme svarer på kritikken: Tallene fra kronikken 13. august er
Annonse

Folkehelse

Farrukh Chaudhry, Torunn Arntsen Sajjad og Arvid Heiberg kommenterer i Morgenbladet 19. november vår kronikk fra august i år, hvor vi beskrev funn fra vår nylig publiserte studie av fremadskridende hjernesykdommer hos barn i Oslo.

Studien viste at norsk-pakistanske barn har syv ganger økt risiko sammenlignet med barn av norsk opprinnelse. Risikoøkningen er imidlertid ikke jevnt fordelt hos de norsk-pakistanske barna; den er 3,5 ganger forhøyet hos antatt ubeslektede norsk-pakistanske par og 11,2 ganger forhøyet hos norsk-pakistanske foreldrepar som er beslektet.

Chaudhry og medforfattere mener det er villedende å snakke om elleve ganger økt risiko, siden risikoen også ser ut til å være forhøyet hos norsk-pakistanere som ikke er inngiftede. De har et poeng – hvis man kun ser på disse tallene, kan det virke som om risikoen er forhøyet for alle norsk-pakistanere, ikke bare de inngiftede, og at det derfor må være tilleggsfaktorer som også bidrar til økningen.

For å forklare dette er det nødvendig å redegjøre for tallmaterialet i originalartikkelen (Eur J Paediatr Neurol) der det var 30 norsk-pakistanske barn i Oslo som ble diagnostisert med fremadskridende hjernesykdom. 22 var barn av inngiftede foreldre. Med betegnelsen «inngifte» menes tremenninger eller nærmere slektskap, i tråd med den vanlige vitenskapelige definisjon av inngifte. I vårt materiale var alle de inngiftede foreldreparene fetter og kusine. Vi kategoriserte inngiftede kun hvis foreldrene kunne redegjøre nøyaktig for slektskapet.

De resterende åtte norsk-pakistanske pasientene hadde foreldre utenfor inngifte-definisjonen. Det betyr imidlertid ikke at de var ubeslektede: flere mente å være i slekt, men kunne ikke angi nøyaktig hvordan. I to familier viste analyser (med samtykke) at foreldrene var beslektet, men man kunne ikke sikkert fastslå graden av slektskap. Noen av de «ikke-inngiftede» foreldreparene var altså sannsynligvis i slekt – det var bare ikke mulig å kartlegge graden av slektskap. Vi tror at dette er en del av forklaringen på at risikoen tilsynelatende er forhøyet også hos de ikke-inngiftede norsk-pakistanerne.

Som følge av disse klassifiseringsproblemene er det galt å bruke de ikke-inngiftede norsk-pakistanerne som sammenligningsgrunnlag, slik Chaudhry og medforfattere mener vi bør gjøre. Det riktigste er å sammenligne med barn av norsk opprinnelse, fordi vi der vet sikkert at tilnærmet 100 prosent av foreldrene er ubeslektede. Da står vi altså igjen med at inngifte medfører elleve ganger økt risiko for fremadskridende nevrologisk sykdom.

Vi mener også at inngifte er forklaringen på den økte forekomsten av fremadskridende hjernesykdom hos norsk-pakistanere. Hva skulle det ellers være? Sykdommene skyldes i de fleste tilfeller såkalt recessive sykdomsgener, som bare gir sykdom hvis man arver identiske genmutasjoner fra både mor og far. Det er da som forventet at sykdomsforekomsten er betydelig forhøyet i befolkninger hvor inngifte er utbredt. Den eneste mulige alternative forklaringen måtte være at norsk-pakistanere i utgangspunktet har en mye større forekomst av slike recessive sykdomsgener enn andre nordmenn, men det finnes det ikke belegg for å hevde.

Hovedpoenget i vårt originalarbeid var at risikoen for fremadskridende hjernesykdom var 7 ganger høyere hos norsk-pakistanske barn; hos barn der foreldrene var inngiftet var risikoen 11 ganger og hos ikke-inngiftede pakistanske var risikoen 3,5 ganger høyere. Våre funn harmonerer med to engelske studier av barn med fremadskridende nevrologiske sykdommer. I den ene var 89 prosent av inngifte-barn med denne sykdomskategori pakistanske; den andre påviste 10 ganger høyere forekomst av medfødte stoffskiftesykdommer hos pakistanske barn (Arch Dis Child 2004, J Med Genet 1998).

Til slutt vil vi understreke at fremadskridende hjernesykdom er sjeldent. Selv om forekomsten øker ved inngifte er risikoen fremdeles lav. Forekomsten holdt seg konstant gjennom observasjonstiden, trolig fordi inngiftefrekvensen samtidig har sunket.

Pål Suren

Lege og doktorgradsstipendiat, Folkehelsa

Petter Strømme

Professor, barneavdeling for nevrofag, Kvinne- og barneklinikken, Oslo universitetssykehus

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt