04:00 - 16. april 2010

Støv på hjernen

Hvorfor er det ikke biologene som svinger kosten i Harald Eias Hjernevask?

Liv og røre: Harald Eias hårete mikrofon har skapt betydelig røre innen akademia. Det er å håpe at når støvet har lagt seg, så faller det ikke nøyaktig der det lå, skriver biologen Dag O. Hessen. Foto av NRK-sending: Ellen Lande Gossner

En vitsetegning til bruk for selvironiske biologer viser forskeren som opprømt kommer løpende inn til sine kolleger, sindig bøyd over reagensrør og mikroskoper, mens han utbryter: «Eureka. Jeg har oppdaget genet som får oss til å tro at alt ligger i genene.»

Biologiske forklaringer på menneskelig gjøren og laden har slitt med dårlig ry av historiske årsaker, og det er fortsatt en vanlig oppfatning at biologien har lite av gode nyheter å bringe til torgs når det gjelder mennesket generelt, og kvinner spesielt. En del av det dårlige omdømmet er forståelig, noe er fortjent, men mye bygger på en utdatert og unyansert oppfatning av gener og biologi. Om vi nå for det første tar inn over oss at «den menneskelige natur» er fleksibel, og at sosialitet og empati er like evolusjonært naturlige trekk ved mennesket som aggresjon og egoisme, og om vi i tillegg makter å skille den ideologisk betente sosialdarwinismen fra dagens biologi og evolusjonspsykologi, da har vi lagt grunnlaget for en mer konstruktiv meningsutveksling.

Hjernevask-debatten er 1980-tallets sosiobiologidebatt i ny tapning – skjønt innholdet smaker kjent. Denne debatten sprang ut av Edward Wilsons bestselger fra 1975, Sociobiology. The new synthesis. Wilson fikk, som mange andre, en aha-opplevelse ved gjennomlesning av nydarwinistiske arbeider hvor fokus på gener syntes å gi nøkkelen til mye av organiseringen og adferden i sosiale dyresamfunn. Wilsons ærend var å vise at sosial adferd hos dyr kunne forklares i et darwinistisk lys. Fordi mennesket også et utmeislet gjennom en evolusjonær forhistorie måtte dette nødvendigvis gjelde også for oss, i større eller mindre grad. Nettopp dette med «større eller mindre grad» var – og er – stridens kjerne, og dette er ikke en verdinøytral sone.

Wilson holdt en knapp på «større», og sto selv på skuldrene til Francis Crick (som sammen med James Watson beskrev DNA-molekylets tredimensjonale struktur i 1953) og hans Sentraldogme. Sentraldogmet postulerer den genetiske informasjonsgangen fra DNA (instruksjon eller oppskrift) via RNA (oversettelse og fabrikk) til proteiner (produkt). Dette var langt mer enn en prosaisk beskrivelse av en biokjemisk syntesevei, det innebar en formidabel makttildeling til DNA. Genene syntes med det å bli determinerende for resten av organismen, og om man bekjente seg til et materielt helhetsprinsipp ville dette også bety at menneskets mentale, moralske og antatt sjelelige egenskaper i siste instans «lå i genene», eller med James Watsons formulering: «En gang trodde vi at vår skjebne lå i stjernene. Nå vet vi, i store trekk, at vår skjebne ligger i genene.»

Erkjennelsesmessig hadde dette rimeligvis betydelige følger, både for vår oppfatning av mennesket som art og for synet på personlige egenskaper, fri vilje og moral. Kokte alt ned til biokjemi? Var vi marionetter under DNA-trådene slik mange tolket Richard Dawkins’ budskap i The Selfish Gene? Et sentralt ubehag ved biologiske forklaringer bunner i nettopp dette: Dersom vi kollektivt og individuelt er fastlåst i en genetisk skjebne, er ikke da hele det kulturelle prosjektet dømt til å mislykkes? Ja, vil ikke selv forestillingen om en slik skjebne sementere ulikheter mellom klasser, kjønn og individer? Jo visst, dette er et reelt dilemma, og noe av den fortsatt utbredte aversjonen mot «biologiske forklaringer» skyldes utvilsomt at noen av sosiobiologiens toneangivende talsmenn gikk i overkant langt i sin iver etter å se alt i et biologisk lys, samt at det ikke alltid var like tydelig at man ikke trakk normative slutninger av biologiske observasjoner.

Dagens Hjernevask-initierte debatt er altså påfallende lik den vi hadde for 30 år siden. Da som nå var kjønnsforskjeller et sentralt tema. Tidsskriftet Sirene var arena for hissig meningsutveksling omkring biologisk betingede kjønnsroller, hvor debatten glødet omkring spørsmål av typen: «Er menn flinkere til å lukeparkere fordi de tradisjonelt har vært jegere med en evolusjonært og kjønnsbetinget bedre romoppfatning? Har gutter og menn større hang til teknisk orienterte objekter og mindre anlegg for omsorg enn jenter og kvinner? Er vold naturlig og kjønnsbetinget?» Lyder det kjent? Det kan synes påfallende at ikke dagens samfunnsforskere har tatt inn over seg at «genene ikke slutter å virke over snippen», men det tror jeg faktisk at de i stor grad har – dog med noen unntak. Det er en mindre grad av polarisering mellom de to kulturene i dag.

Hvorfor er det så ikke biologene som står på barrikadene for genene i Hjernevask? Kanskje fordi ytterst få biologer jobber med menneskelig adferd, og er varsomme med å trekke parallellene for langt fra meiser og mus til menneske – og kanskje fordi vi har lært at det er flere tilfeller av «både-og» enn «enten-eller» når det gjelder arv og miljø, hvilket naturligvis er journalistisk usexy. Når det gjelder hvordan gener faktisk fungerer sitter vi imidlertid på mye ny og relevant kunnskap. Den naive forestilling om «ett gen – en egenskap» er for lengst forlatt.

I noen tilfeller kan variasjoner eller mutasjoner i enkeltgener ha store konsekvenser, men i det store og hele er fysiske og ikke minst kognitive ferdigheter resultat av et komplekst samvirke mellom gener og egenskaper; ett gen kan påvirke mange egenskaper, en gitt egenskap kan påvirkes av mange gener, gener påvirker hverandre gjensidig, de fungerer hierarkisk, det meste av vårt genetiske materiale koder ikke for gener, men påvirker likevel geners funksjon og så videre. Et av de store, nye forskningsfeltene er epigenetikk, som nettopp dreier seg om samspillet mellom gener og miljø, og hvordan geners funksjon kan modifiseres av miljøet. Det innebærer en oppmykning av sentraldogmet – og et lite stikk til evolusjonsbiologen Lamarck. Alt dette betyr at de genetiske effektene er komplekse og ofte vanskelig å utlede, men det betyr ikke at gener ikke spiller en betydelig rolle.

Genetiske forklaringer har mest å tilby på individnivå. Vi er faktisk født med ulik genetisk bagasje, og selv om det sjelden er determinerende så gir det noen åpenbare føringer. Om få år vil vi alle få tilbud om en total genetisk screening – med tolkning – og dette vil ikke bare angå «sykdomsgener», men trekk som har med kognitive ferdigheter og personlighet å gjøre. Det er bruk og misbruk av disse mulighetene som vil skape fremtidens debatter, og jeg imøteser en serie omkring disse spørsmålene.

Biologiske innsikter er relevante, selv om de ikke nødvendigvis er de moralsk foretrukne. Den overordnede utfordringen ligger i hvordan vi velger å forholde oss til dette. De som følger Harald Eia vil se at intervjuobjektene generelt er prisverdig påpasselige med å understreke at biologiske føringer ikke skal gi normative føringer.

Noen konklusjoner kan allerede trekkes etter halvgått løp i Hjernevask: Ja, serien er produsert med en klar agenda og dens polarisering har skapt betydelig røre innen akademia. Det er ikke nødvendigvis av det onde. Det er å håpe at når støvet har lagt seg etter de verbale håndgemengene, så faller det ikke nøyaktig der det lå. Kanskje vil noen kjønnsforskere finne veien til våre kurs i adferdsbiologi – og kanskje vil noen biologer heve blikket til andre deler av campus for å hente inspirasjon og innsikt.

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt