04:00 - 27. august 2010

Støres uenighet med Sennett

Intellektuell kritikk

Jeg var nysgjerrig på hva utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått ut av å lese den verdenskjente sosiologen Richard Sennett, og har fått et fyldig svar fra Støre 6. august.

Støre tolker min nysgjerrighet dit hen at hans utbytte av Sennetts bøker «burde tilsi at jeg er enig med ham i alt han skriver». Nei. Jeg ble bare slått av kontrasten mellom det jeg anser som et tydelig venstreorientert, ja sosialistisk budskap i de mest relevante av Sennetts bøker, og Støres virke som ECON-styreleder, Ap-politiker og minister. Etter at Støre omfavner observasjoner hos Sennett som ni av ti norske politikere trolig samstemmer i, slipper han katten ut av sekken.

Kattens navn er nasjonalisering. Støre skriver: «Vetlesen har tydelig sans for Sennetts oppskrift på å stagge kapitalismen, nemlig nasjonalisering. Der er vi ikke enige.» Støre anfører to argumenter. Først i form av en frykt for at veien er kort fra nasjonalisering «til en politisk kommandoøkonomi som raskt ville sette grunnleggende politiske friheter i fare». Dernest i form av spørsmålet om ikke «troen på nasjonalisering som svar nettopp gjør frykten for det fremmede mer akutt?».

Skjønt jeg ikke er noen ekspert på nasjonalisering, tror jeg at Støre tar feil på begge punkter. Det er billig retorikk å slå et alternativ i bakken ved å fremmane dets verst tenkelige sideeffekt og å ihjeltie alle fordeler. Nasjonalisering kan medføre de farer Støre peker på (Chávez’ Venezuela). Støre trenger imidlertid ikke være så defensiv at han slår nasjonalisering i hartkorn med politisk tyranni. En forsøksvis offensiv nasjonalisering på europeiske breddegrader i nyere tid, var Mitterrands i hans første regjeringsår 1981. Forsøket ble oppgitt etter ti måneder. Lærdommen går tilbake til Marx: Jo mer global kapitalismen er, desto mer umulig vil det være å skape sosialisme i ett land. Feilen med Støres argument er at han ikke ser videre enn et enten/eller mellom eksisterende global kapitalisme og kommandoøkonomi. Straks det første kritiseres, kommer advarselen mot det siste, som alle straks må medgi er verre. Det instinktive i denne reaksjonen var lenge høyresidens signatur. Nå er kortslutningen like selvskreven som stueren i Aps ledelse.

Støres andre argument består i å sette Sennetts begeistring for nasjonalisering opp mot hans bekymring for økende fremmedfrykt. Igjen er argumentet mer påstandspreget enn substansielt. Hva, om noen, er årsaksforbindelsen mellom nasjonalisering og fremmedfrykt? At det første fører til det siste, slik Støre antyder?

Noe forenklet ser jeg forbindelsen som motsatt. Frankrike igjen: Le Pen henter mange stemmer fra arbeidere som er blitt ledige som følge av utflagging, les: som følge av en liberalisert økonomi der «racet mot bunnen», utsiktene til større profitt der kostnadene er lavest, er trumf i politikken. Internasjonalisering i denne forstand er det motsatte av nasjonalisering: Jospins «tredje vei» ga større drahjelp til fremmedfrykt i Frankrike enn Mitterrands avbrutte nasjonalisering.

Om vi engstes for økende fremmedfrykt her hjemme, så i et land som ledes av en Ap-dominert regjering som ikke vil vite av nasjonalisering (slik Støres innlegg bekrefter), men som har desto større tro på markedet, og det på langt flere områder enn tidligere epokers sosialdemokrater. Vi har ikke nasjonalisering for tiden, men vi har økt fremmedfrykt og fremgang for høyrepopulismen, ditto i Danmark under Fogh Rasmussen.

Til slutt: Støre erklærer seg som tilhenger av et aktivt og profesjonelt statlig eierskap. Desto mer påfallende at han hopper over min utfordring angående Statoils engasjement i tjæresand i Canada (for øvrig utenkelig i et land som ikke tåler master i Hardanger, ute av syne, ute av sinn). Statens eierrolle vis-à-vis Statoil i denne saken er verken aktiv eller profesjonell, men servil. Som James Hansen leste opp under tildelingen av Sofieprisen 22. juni: Olje- og energidepartementet understreker at fortsettelsen av prosjektet i Canada «is a commercial decision». Et pinlig sitat for Hansens norske vertskap, og for sannhetsgehalten i Støres beskrivelse av hva statlig eierskap i dagens sosialdemokratiske regime består i.

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosof, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.