Postmodernisme
I Morgenbladet 13. august gir Thomas Hylland Eriksen uttrykk for forbauselse over responsen på hans opprinnelige innlegg om sosialkonstruktivisme og postmodernisme i Morgenbladet 9. juli. Jeg klargjør gjerne bakgrunnen for mine kritiske kommentarer i Morgenbladet 30. juli. Etter min oppfatning er Hylland Eriksens to innlegg på viktige punkter preget av manglende presisjon i terminologi, noe som vanskeliggjør meningsutveksling på et allerede meget komplisert felt. Et eksempel på dette er hans oppfatning av begrepet «sosialkonstruktivisme». Han hevder at dette sentrale begrepet kun «er en metode». Realiteten er imidlertid at sosialkonstruktivisme er en samlebetegnelse på et vitenskapssyn med mange avskygninger hvor fellesnevneren er en meget sterk betoning av sosiale faktorers dominerende innflytelse på forskning og forskningsresultater. De mest ekstreme retningene her ignorerer muligheten for å komme frem til universelle, objektive fakta om verden vi lever i. Sosialkonstruktivisme er med andre ord preget av en ofte ekstrem epistemisk relativisme som forklarer at mange, inkludert Richard Dawkins som Hylland Eriksen av en uforståelig grunn trekker inn, har fått den oppfatning at kulturrelativister mener at «alt er like bra». Det faktumet at Hylland Eriksen i sine innlegg benytter betegnelsene «sosialkonstruktivisme» og «kulturrelativisme» om hverandre, bidrar selvsagt til dette.
Jeg vil for øvrig understreke at jeg i mitt innlegg ikke ga uttrykk for at jeg deler det synet på kulturrelativisme som Hylland Eriksen polemiserer mot. Sitatene fra hans egen bok, som han benytter for å imøtegå beskyldninger om vitenskapelig verdirelativisme, er imidlertid ikke helt to the point siden de refererer til moralsk og ikke epistemisk relativisme. I tillegg inneholder sitatene innebygde reservasjoner som «sannsynligvis» og «synes».
Når Hylland Eriksen argumenterer for at postmodernisme og sosialkonstruktivisme er vesensforskjellige begreper, forenkler han også problemkomplekset i utilbørlig grad. Det særdeles omfattende og utflytende begrepet postmodernisme har mange røtter og avskygninger hvor det ikke er noe problem å se klare forbindelseslinjer til sosialkonstruktivisme. Hylland Eriksens forsøk på å definere ut Michel Foucault fra det postmodernistiske villniset er også høyst tvilsomt.
For øvrig vil jeg få takke for mottagelsen av Hylland Eriksens lærebok Små steder–store spørsmål. Jeg studerer den for tiden med stor interesse for å finne svar på det virkelig «store spørsmålet» som jeg også antydet i mitt innlegg: Hva er Thomas Hylland Eriksens holdning til forskning drevet av intervensjonsønsker?
Stig Frøland, professor i medisin