Annonse
04:00 - 29. januar 2010

Sosiale konvensjoner

Annonse

Donorbarn

Jeg har sett den samme annonsen som Simen Sætre og tenkt at jeg kan bidra, om ikke bare for de barnløses sak, så også for mine egne geners sak. Ikke at jeg har spesielt robuste gener, og det er også det som stoppet meg fra å prøve å bli sæddonor, da jeg grunnet allergi ikke fikk være blodgiver og heller ikke var i den direkte målgruppen da jeg ikke har egne barn.

Om jeg så hadde blitt sæddonor hadde ikke tanken om at det kunne kommet noen på døren min etter 18 år skremt meg. Om vi hadde funnet tonen kunne jeg blitt en person i livet for «barnet mitt», eller i verste fall hadde «barnet mitt» skjelt meg ut og fått meg til å føle meg som en dårlig person for en stakket stund. Jeg tror først og fremst at møtet ville blitt mest farget av hvordan barnets oppvekst har vært og hvilke sosiale konvensjoner som råder og har rådet i oppveksten.

Jeg er av den oppfatning at om et barn er totalt uvitende om sitt opphav så vil ikke dette volde det barnet noe ubehag eller metafysiske plager. Og det samme barnet vil også mest sannsynlig være like fornøyd om det får vite om sitt biologiske opphav på en god og reflektert måte, hvor en ikke til stadighet blir fortalt av omverden hva som er moralsk riktig eller ikke, som forteller at et barn bør (så lett det er å misbruke dette ordet) være sammen med sine biologiske foreldre. Dette formanende bør går som oftest ut på at andre familierelasjoner enn det biologiske strider mot naturen og/eller det gudegitte, og at det derfor er noe galt i å bruke donorer for å få barn. Det kan høres tilforlatelig ut at det strider mot noe større enn det menneskelige, men det skyldes sannsynligvis i størst grad sosiale konvensjoner som ene og alene er menneskelig (dette gjelder også FNs barnekonvensjon som mange bruker som en bibel selv om denne også er like feilbarlig som alt annet).

Hva vil vel ikke et barn tenke om det får høre at det er noe unaturlig med det forholdet det har til sine sosiale foreldre? Hele diskursen setter spørsmålstegn ved den kjærligheten barnet føler til de personene som de sannsynligvis har nærest bånd til, de som har vært der hele deres liv både på godt og vondt. Samtidig stiller den spørsmålstegn ved kjærligheten foreldrene føler til sine sosiale barn, men de er ikke i like stor grad en svak part i denne sammenhengen. Etter mitt syn gjør de som sier at de har barnets behov og rettigheter i tankene når de argumenter mot sæddonasjon, det nettopp vanskeligere for de familiene som kunne vært like lykkelige eller ulykkelige som alle andre familier. Vikariende motiver og argumentasjon til side, adoptivbarn lever, som Guro Aandahl sier, ikke i et konstant savn etter sine biologiske foreldre og de har det generelt bra. Til tross for sosiale konvensjoner.

Øyvind Hatvik Larsen

Bussfører Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt