Donorbarn
For meg var Simen Sætres artikkel «Sæd Story» en første interessant og personlig mannlig respons på en problematikk som jeg innimellom har gått og grunnet og tenkt på, og som jeg har lurt på hvorfor ikke har dukket opp i mediene på en tydeligere måte. Slik jeg leser artikkelen er den et forsøk på, gjennom en privat fortelling, å forklare noe av ubehaget i utviklingen av måten å få barn på. Enkelt sagt. Jeg deler dette ubehaget og har forsøkt å finne ut av om det er fordommer eller «noe annet» som skaper det. Og jeg har virkelig brukt tanketid på dette.
I «gamle dager» tenkte jeg at hjelp til par som ikke kunne få barn var fint, og det var greit fordi det virket som om det var unge, friske legestudenter som anonymt ga bort sæden sin for å hjelpe de som var mindre heldige enn de fleste av oss. Nå er virkeligheten plutselig blitt en langt mer komplisert historie og jeg syns ikke det bare er så fint lenger.
Lesbiske kan nå gifte seg og de kan stifte familie som likekjønnede og få så mange barn de ønsker seg ved hjelp av inseminasjon. Disse barna får ikke nødvendigvis vite hvem som er deres biologiske far, fordi i Danmark finnes det en klinikk, Storken, som gir bort sæd med full anonymitet. Med norsk sæddonasjon kan barnet få vite hvem som er faren når det er 18 år, men barnet har da ingen rettigheter overfor sin biologiske far. Mange norske kvinner velger å dra til Danmark. Enslige kvinner drar også til Danmark og får denne anonyme sæden uten å være i noe parforhold.
Så finnes det surrogatmødre som låner bort livmoren sin, og kanskje også egget sitt – eller ikke, og bærer frem et barn til noen som ikke vil eller kan bære frem et eget barn: en mann eller en kvinne eller et par, heterofilt eller homofilt. For mange er dette flotte ordninger som gir muligheter for å realisere omsorgsbehov og skape sosial mening i livet.
Johanne Sundby argumenterer i sin artikkel «Å leve i normene» for dette. Men hun bagatelliserer barnet, synes jeg. Og hun later til ikke å ville se at disse mulighetene kan misbrukes av mennesker med helt andre motiver enn å få lov til å gi verden et barn som vil berike sine omgivelser ved å være spesielt utvalgt.
Det ble sendt en norsk dokumentarfilm på NRK om barn av lesbiske par. I dokumentaren kommer det frem at det er forsket på at disse barna i mindre grad enn barn ellers bruker psykolog/psykiater. Den lesbiske eieren av Stork-klinikken uttaler også at hun ikke egentlig ser behovet for en far overhodet. Selv har hun en sønn. Det var lite kreativ motstand og problematisering å spore i dokumentaren, og det virket som om journalisten la seg flat for påstandene. Sett fra min side skrek dokumentaren etter oppfølgingsspørsmål.
Det opprører meg og det forbauser meg at det i vår tid hvor far ønskes på banen, ikke er blitt større debatt om dette. Ikke minst blant menn. Finner de seg i å bli redusert på en slik måte? Er de redde for å tråkke noen på tærne? Og hvem snakker for barnet? Hvordan går det an å si til et barn at en far ikke er viktig? Hvordan kan man late som om barnet kan lages (foreløpig, før kloning) uten en far?
Et barn kan være lykkelig uinteressert eller uvitende om sitt biologiske opphav, men også det motsatte. En sosial mor eller far kan være bra nok og kanskje bedre enn biologisk mor og far i noen tilfeller, men det fratar ikke barnet retten til å vite hvem det er. Hvis det vil eller lurer.
Hvor sårbare og marginaliserte har vi lov til å gjøre barna våre? Hvilke forpliktelser har vi overfor dem og hva kan de kreve at vi skal stå til ansvar for? Har vi moralsk rett til å la et barn bli en trøst? Skal et barn lages av et underskudd? Blir det tabu å snakke om far? Eller mor? Må det presiseres at det er biologisk eller sosial? Blir det feil å lure på genetikk og opphav? Blir det ulovlig å spørre «Hvor kommer jeg fra?», som alle barn lurer på? Vil det ikke lenger være lov å si far og mor? Skal foreldreskap viskes ut og kludres over for ikke å såre verken barn eller far eller medfar eller mor eller sosial mor eller medmor? Hvor sint får en ungdom lov å bli når han ikke får svar på spørsmålene sine?
Jeg prøver med dette å være prinsipiell. Johanne Sundby har skrevet ut fra et privat og personlig ståsted. Jeg vet at hun er ressurssterk og reflektert. Jeg tillater meg å tråkke på tær – kanskje også tærne til folk jeg respekterer og liker. Men det er viktig for meg å lete på baksiden av medaljen – med barnet i tankene.
Kristin Helle-Valle er daglig leder ved Litteraturhuset i Bergen