Debatt

Sisyfos var lykkelig, fellesskap er mulig

Sverige

Filosofen Kjell Madsen har reagert, kraftig får man vel si, på mitt lett elegiske essay i Morgenbladet 17. september. Madsen kaller det «elendig». Essayet handler om mangelen på fellesskap og nasjonale fortellinger, og den tomheten som det fremkaller også hos mennesker som ikke har et veldig nasjonalistisk sinnelag, som for eksempel undertegnede. Essayet mitt handler om sorgen over at det i Sverige er mulig å føre en politikk som tilgodeser dem som jobber, slik svensk politikk for det meste har gjort, men som gjør det på bekostning av dem som ikke jobber, de som er arbeidsløse, syke, hjemløse, fattige, gamle, utslitte, dårlig integrerte utenlandsfødte, de som lever i grisgrendte strøk og de undertrykte og virkelig fattige rundt omkring i verden. De som før kunne stole på at Sverige var der for dem, men som i dag bare møter taushet og engstelse.

Til tross for at han er filosof og burde kunne lese, tror Madsen at mitt essay er et innlegg til støtte for en primitiv, sosialdemokratisk politikk. Han tror det er skrevet av et menneske som ikke har hatt øynene åpne de siste 25 årene, og som fortsatt hyller «det saliggjørende kollektivet» og som forgjeves tillater seg å drømme om et bedre samfunn. Forgjeves, sammenlignet med politikkens problemsløsende håndverkere som har innsett at politikk handler om små popperske steg, og som Madsen derfor opphøyer til «ideologer».

Madsens essay er i sin essens enda tristere enn mitt fordi det på geskjeftig vis bekrefter nettopp det jeg peker på som en reell kilde til sorg: det er ikke lenger mulig, selv ikke i det nordiske politiske klimaet, å snakke om at samfunnet kan bli bedre for alle. Da kommer det nemlig en filosof og vil sette klovnehatten på deg fordi du er frekk nok til å være utrustet med samvittighet og tilfeldigvis bærer på en smule mistro til den rådende politiske retorikken.

Så hvorfor er det viktig å skrive om Reinfeldt og hans politiske stil i et stort temanummer om Sverige? Fordi betydningen av hans rolle som leder er uforholdsmessig stor. Femti prosent av Moderaternas velgere oppgir Reinfeldt personlig som en viktig årsak til at de stemmer på partiet. Her er han i en særstilling blant partilederne. Mange arbeidere og lavere funksjonærer stemmer på Reinfeldt, ikke på den ideologien han representerer.

Min tolkning er at dette bunner i en bevisst strategi, og at det har hatt høy prioritet å gi enkeltmennesker inntrykk av at Reinfeldt bryr seg om nettopp dem, ettersom resultatene av politikken i så høy grad rammer de svakeste. Det må skjules. Da blir det også viktig at han ikke ler og viser tennene eller hever stemmen. Det har ikke med psykologi å gjøre – det dreier seg om politikk. Samme dag som Nya Moderaterna ble lansert, senket Reinfeldt stemmen en oktav og henvendte seg til «menneskene», til «deg». Alt som kan være skremmende eller stikker seg ut, skal vekk. Alt som kan så splid skal unngås.

Å si dette er en mild form for utseendefiksering i forhold til hva svenske statsministere pleier å måtte leve med. Ingvar Carlsson ble «foten» fordi han hadde et avlangt ansikt. Vi fikk karikaturene av den «stygge» Palme fordi nesen hans var så spiss. Alminnelig utseendefiksering, med andre ord. Jeg snakker om en bevisst oppbygging av et politisk prosjekt som går ut på å få hver og en til å føle seg trygg og tatt hånd om, samtidig som man senker skattene for de velstående og undergraver solidariteten i samfunnet.

På ett punkt virker det som om jeg og Madsen er enige. De sosialdemokratiske partiene i Europa har et dilemma. Det minner om situasjonen før Labour i Margaret Thatchers Storbritannia, som den svenske radiokorrespondenten Bo Järlborg oppsummerte på følgende måte: «I et land hvor 15 prosent er arbeidsløse, er det 85 prosent som har jobb.» Det New Labour gjorde var å lage en fortelling som også handlet om de 85 prosentene. Det som gjorde den fortellingen så tiltalende, i alle fall for meg, var at den staket ut en retning for hele samfunnet.

En av fortellingens svakheter var at det viste seg at det ikke fungerte helt på den måten. «Trickle down» gjorde det, men egentlig mest til de velstående. Det britiske samfunnet forble segregert, med dype kløfter. Jeg antar at Nya Moderaterna vil rammes på samme måte: «utenforskapet» man sa man ville avskaffe, minker ikke. Og når folk oppdager det, er skattereduksjoner og privatiseringer ikke så gøy lenger. Det sosialdemokratene i Europa må gjøre, tror jeg, er å tilby en fortelling som når lenger enn denne tilstanden. På samme måte som vi må tenke oss at Sisyfos var lykkelig, må vi tenke oss at samfunnet har en felles fremtid. «De fries visjonsløshet» lyder kanskje bra, men uten visjoner og fortellinger faller samfunnet fra hverandre.

Sverker Sörlin

Idéhistoriker og forfatter, professor ved Kungliga Tekniska högskulan

Mer fra Debatt