Begge har fått følgende tre spørsmål:
Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi
Frøland reagerte i utgangspunktet på et lite innlegg jeg skrev i sommer for å supplere/korrigere Lena Lindgrens utlegning av «postmodernismen». Der var hovedpoenget at det ikke finnes to, men mange kulturer i akademia: Det er misvisende å hevde at nydarwinisme og radikal konstruktivisme er de eneste, eller engang de dominerende, vitenskapssynene. Dessuten tilkjennega jeg begrenset entusiasme for vitenskap som nøyer seg med ukritisk å bekrefte gjengse oppfatninger uten å utforske alternative tolkninger av data.
Frøland lot til å ville ha seg frabedt at noen tillot seg å betrakte konstruktivistisk forskning som respektabel vitenskap. Til dette har jeg svart både ved å sende ham en lærebok i sosialantropologi og ved å nevne eksempler på at forskning på sosiale konstruksjoner gir verdifull kunnskap. Å anfekte de sosiale konstruksjonenes relevans er ikke det samme som å si at det eneste som finnes er sosiale konstruksjoner.
Dessuten var det åpenbart utilbørlig av meg å nevne Horkheimer og Adorno uten å ta eksplisitt avstand fra dem. De to venstrehegelianerne, kjent som grunnleggere av «Frankfurterskolen», skrev sammen Dialektik der Aufklärung (Opplysningens dialektikk), et programskrift for en samfunnsvitenskap som ikke bare er systemkritisk, men også begrepskritisk. Boken hadde avgjørende innflytelse på positivismekritikken, som gikk inn for en samfunnsvitenskap med et frigjørende potensial. Kritikere av positivismekritikken anser denne alternative samfunnsvitenskapen for å være overdrevent styrt av ideologiske anfektelser.
Men uansett hva slags forskning man bedriver, er begrepskritikk nødvendig. Det er fullt mulig både å forstå Darwins evolusjonslære som et varig bidrag til vitenskapen og som et produkt av det sosiale miljøet han levde i. Den ville ikke ha oppstått hundre år tidligere eller på Grønland, selv om den hadde vært like sann da/der. Mitt inntrykk er at Frøland misliker denne typen selvfølgeligheter fordi de synes å rettferdiggjøre relativisering av kunnskap. I så fall undervurderer han godtfolks evne til å holde tungen rett i munnen.
Begrepet «ideologisert forskning» går igjen i Frølands innlegg. Problemstillingen er søkt. Det finnes god og dårlig, interessant og uinteressant forskning. Forskerens personlige overbevisninger påvirker tema, teoretisk innfallsvinkel og analyse i varierende grad. Forskning kan bli dårlig fordi forskeren er forblindet av personlige fordommer eller moralske anfektelser, men den kan også bli god fordi forskeren har gått til verket med et brennende eksistensielt engasjement.
Lærdommen fra denne replikkvekslingen er at vitenskapsteoretiske kontroverser egner seg dårlig på avisenes debattsider. Jeg har unnlatt å svare eksplisitt på Frølands spørsmål, først og fremst fordi de er upresist eller feil stilt. Derfor møter jeg ham gjerne til debatt om sosialkonstruktivisme eller forholdet mellom ideologi og vitenskap. Hans uforskammede og autoritære form i Morgenbladet bærer iallfall bud om et møte med en viss temperatur.
Stig Frøland, professor i medisin
Debatten har først og fremst gitt meg en foruroligende mistanke om at naturvitenskapelig forskning, inkludert medisin, har et annet syn på ønskeligheten av en mest mulig verdifri forskningsprosess enn enkelte «mykere» fag som sosialantropologi. Selv innen naturforskning kan idealet om mest mulig objektiv forskning, ukontaminert av forskerens ønsker, av og til være vanskelig å nå, men representerer like fullt Den hellige gral. Innen samfunnsforskning vil metodiske utfordringer klart øke risikoen for subjektivitet. Desto viktigere er det å holde verdifrihetsidealet i hevd. Gjøres det? Vitenskapshistorien har forferdelige eksempler på hva som kan bli konsekvensene av ideologisert forskning, det vil si forskning som er underlagt ideologiske føringer.
I denne nokså protraherte debatten er jeg blitt sterkt frustrert over at Hylland Eriksen konsekvent har vegret seg for å svare på mitt klart formulerte spørsmål: Er han tilhenger av ideologisert forskning eller ikke? Hans syn på dette forsvinner i innlegg etter innlegg i en kamuflerende tåkesky av mer eller mindre relevante litteraturhenvisninger, delvis til seg selv, akademisk «name dropping» og en ganske inkonsekvent og upresis sjonglering med begreper som «sosialkonstruktivisme» og «postmodernisme». Konfrontert med dette ordgyteri får jeg av og til en viss déjà-vu-følelse med referanse til 1990-årenes «science wars». Er disse manøvrene en bevisst strategi hos Hylland Eriksen for å unngå å svare på mitt «kløvende, sterke» spørsmål?
Jeg er etter hvert blitt nøysom. Det eneste jeg forlanger, er at Hylland Eriksen klargjør sin posisjon vedrørende ideologisert forskning.
Med dette avsluttes postmodernismedebatten i Morgenbladet i denne omgang.