Annonse
04:00 - 29. januar 2010

Sangen om litteraturen

Noen sjeldne ganger er historien om en bok nesten like fascinerende som boken selv.

Skapte historie: Det var gått nesten et år, men 17. mai 1957 var Sangen om den røde rubin fremdeles en varm potet. Bildet viser to russ kledd ut som selve boken. Foto: Scanpix
Annonse

Fortellingen om Sangen om den røde rubin utgjør et eget kapittel i norgeshistorien. Aldri, verken før eller siden, har en skjønnlitterær tekst i den grad engasjert hele landet, uavhengig av hvilket forhold man ellers hadde til litteratur. I løpet av tre år midt i forrige hundreår ble boken diskutert i Stortinget, regjeringen, alle rettsinstanser, de fleste kommunestyrer (fordi man måtte ta stilling til om det lokale bibliotek skulle ha den til utlån), alle husmorforeninger, alle skolestyrer og selvfølgelig absolutt alt som fantes av medier.

«Å mykle» var blitt et verb unger hvisket knisende til hverandre i skolegårdene, der eksemplarer av boken som automatisk åpnet seg på de «rette» sidene gikk fra hånd til hånd. Biskoper mente romanen representerte antikrist, konservative at den la landet åpent for kommunisme. I tre europeiske land (ett av dem var Norge) ble boken inndratt og beslaglagt av politiet, i ett (Finland) ble den brent på bål.

 

For dagens lesere er orkanstyrken i raseriet rundt den unge Ask Burlefots store drømmer, dype skuffelser og usikre ferd over jorden mildest talt vanskelig å fatte. Romanen er erotisk frittalende, det er så, men på en måte man i dag vel først og fremst vil kalle søt.

Agnar Mykle var ikke noe ubeskrevet litterært blad da Sangen om den røde rubin så dagens lys, høsten 1956. Han hadde bak seg to novellesamlinger og to romaner, han var kjent og respektert, om ikke akkurat berømt. Så vel forfatteren som forlaget ventet seg omtrent det samme av «Rubinen» som av forgjengeren Lasso rundt fru Luna: en velvillig mottagelse i det litterære miljø, og forhåpentligvis et brukbart salg frem til jul. Kanskje så mye som to tusen solgte eksemplarer, om man var riktig heldige.

Når den videre historien skulle bli så ganske annerledes, skyldtes det ikke bare at Mykle gikk noe lenger i erotiske skildringer enn det som var vanlig. Det henger også sammen med klimaet i Norge – et land i puberteten. Femtitallet er et tiår preget av store diskusjoner. Nordmenn diskuterte helvete, samnorsk, sex og atombomber. Hver debatt tok cirka to år, og alle var preget av at man langsomt og ikke uten vanskeligheter forsøkte å legge bak seg et verdenssyn som egentlig hørte attenhundretallet til. Få år før «Rubinen» så dagens lys, ble papirrasjoneringen i Norge opphevet, og så vel ukeblad- som bokmarkedet vokste plutselig med rekordfart. Ikke minst gjaldt det litt halvsnuskete, mykpornografiske publikasjoner. Som en følge av dette reiste det seg et krav om at man måtte «gripe inn». Riksadvokaten trengte en prøvesak, et sted å trekke grensen.

 

«Rubinen» hadde ikke ligget lenge på bokhandeldiskene før de første anmeldere kunne fortelle at boken «gikk lenger» enn det som var vanlig. «En komposthaug av brunstig elskovsreportasje,» skrev den kristne avisen Vårt Land. «Dampende av muld og sperma,» sto det i Rogalands Avis. Og de kunne fastslå en ting til: Det hersket liten tvil om at forfatteren skrev med utgangspunkt i sine egne erfaringer, det var en bok med levende og tydelige modeller. I kombinasjonen av dette – en bok som gikk langt i sin ærlighet, og var tydelig i sin tilknytning til virkeligheten – grodde det frem en opphetet debatt. Debatten var eksplosiv, ikke fordi boken var sann eller fordi den var pornografisk – men fordi den var begge deler. (Påfallende mange elementer av diskusjonen om forfatterens ansvar når han skriver virkelighetsnært, dukket opp i norsk offentlighet femtifem år senere rundt Karl Ove Knausgårds Min kamp. Svært lite er nytt under solen.)

Men det var først da Steen Benneche skrev i Fædrelandsvennen at «Jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som politianmeldelse, men i så fall foreligger den herved» at Riksadvokaten fikk sitt påskudd. Politiet kunne intervenere. Rettssaken som fulgte, ble en av norgeshistoriens mest spektakulære juridiske og litterære hendelser. Dels farse, dels tragedie, dels kulturforelesning. På rad og rekke sto Skandinavias fremste forfattere og litteraturkritikere frem og innesto for at «Rubinen» ikke var et pornografisk skrift, men et kunstverk.

 

Mykles bøker ble sammenlignet med det største i vår litterære arv, og han selv med forfulgte martyrer. Ibsen, Fröding, Goethe, Bruno, Sokrates og Jesus. «For Mykle gjelder denne sak hans roman, for oss gjelder det meget mer. Det gjelder trykkefrihetens prinsipp, det gjelder vårt naturlige liv,» sa landets mest anerkjente lyriker, Arnulf Øverland, i et følelsesfylt innlegg, og oppsummerte hva mange følte: Mykle-saken var en prøve på hva slags land Norge ville være. Hvilken tid vi skulle tilhøre.

«Rubinen» ble dømt som utuktig i byretten i Oslo, og beslaglagt av politiet. Et halvt år senere satte Høyesterett dommen til side, og boken ble igjen tilgjengelig. Sangen om Sangen om den røde rubin endte altså med at litteraturen vant. Så vidt.

 

Mykle selv var i løpet av prosessen blitt landets mest omtalte mann, en litteraturens og erotikkens superkjendis. Ask Burlefot kunne innta verden, i løpet av de kommende årene nådde beretningen om «den ganske unge nordmann» Italia, Frankrike, Tyskland, England, USA, ja så langt ut som Japan. Og selvfølgelig lå det enorme forventninger på forfatteren. Verden ventet på tredje bind om Ask.

Det fikk den ikke. Mykles hovedperson var til de grader gjennomlyst og dissekert, både fra litterære, moralske og juridiske synsvinkler, at han var blitt ubrukbar som litterært råstoff. Ni år tok det før forfatteren kunne legge romanen Rubicon på bordet – med en annen hovedperson. I 1967 utga han to noveller. Så ble det stille. En litterær taushet som skulle vare i 27 år, til forfatterens død i 1994. Han, som hadde vært mer kraftfullt til stede i sin samtid enn noen annen norsk forfatter, begynte å sky sin egen berømmelse. Han sluttet etter hvert å gi intervjuer. Meldingene til offentligheten ble stadig sjeldnere, men desto mer påfallende: Han erklærte at han skulle få en dobbel nobelpris i 1984, at han skulle bli Det norske Arbeiderpartis kombinerte kultur- og krigsminister, at det nye verk han skrev på, hans «opus magnum», ville innvarsle en ny tid.

 

I ly av tausheten vokste det frem en myte om den geniale forfatteren i Asker, som satt i ensomhet og skrev tusener, titusener, hundretusener av sider, et hemmelig kjempeverk som ikke kunne fanges mellom permer, det måtte hentes i container.

Selv kommenterte han ikke myten om seg selv. Og helt feil var den heller ikke. Etter ham lå det tusenvis av sider – romanfragmenter, essays, men først og fremst brev. Lange og omfattende brev til verden. Tre bind etterlatte verk har kommet, og ettertiden har gitt ny interesse for hans tidlige noveller. Likevel er det først og fremst gjennom beretningen om Ask Burlefot at Agnar Mykle er sikret en plass i fortellingen om Norge.

 

Sangen om den røde rubin settes opp av Riksteatret og har urpremiere 4. februar 2010 og turnépremiere 10. februar.

Anders Heger er forlegger i Cappelen Damm.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.