Sosiale medier
Marit Slotnæs' artikkel «Hvem skal ut?» satte i gang en sterk «Å ja! Endelig noen som sier det»-reaksjon hos meg.
«Bør forskerutdannelsen omfatte kurs som lærer kandidatene å formulere seg i slagferdige enlinjere, slik at de kan henge med når vitsestafetten på Twitter tar av?» ironiserer Slotnæs. Hun beskriver det som en post-Eia-dystopi, men det spørs om vi ikke snakker om dagens virkelighet.
Da jeg tok min siste grad (Euromaster, University of Bath, 2004), omfattet forskerutdanningen nettopp et kurs hvor kandidatene måtte formulere seg i «slagferdige enlinjere».
Hensikten med kurset var å forberede studentene på hverdagen i akademia, hvor en hovedsyssel blir å skaffe penger til egen forskning. Et par tilfeldig utplukkede professorer, som skulle illudere nøkkelpersoner i en institusjon som bevilger penger til forskning, satte karakterer – ikke ut fra akademiske kriterier, men basert på rent kommersielle hensyn. Man fikk altså god delkarakter hvis man i løpet av få minutter kunne «selge» forskningen sin til personer som ikke er eksperter på området (og noen ganger var temmelig uinteressert i tema, til og med fiendtlig innstilt), og dårlig karakter hvis man ikke klarte å vekke interessen.
Nå gikk det fint med min hovedkarakter, men akkurat denne delen av studiet imponerte ikke.
Nina Kraft
Frilansjournalist, Oslo