Nobelprisen
Etter årets fredspris til Liu Xiaobo går diskusjonen høyt om hvilke konsekvenser denne tildelingen vil få. At prisutdelingen kommer til å få negative konsekvenser for norsk-kinesiske relasjoner har vi allerede sett tydelige tegn til. At den kan komme til å ramme norske handelsinteresser i Kina bør ikke overraske. Den mest kontroversielle påstanden er imidlertid at prisutdelingen heller ikke kommer til å fremme menneskerettighetene i Kina.
Argumentet synes å være at kinesiske myndigheter føler seg så krenket over tildelingen at de kommer til å insistere på aldri å innføre slike normer. De kan også komme til å straffe kinesiske menneskerettighetsaktivister enda hardere i fremtiden. Slik sett vil de kunne kneble dette miljøet totalt. Dessuten savner ikke kinesere flest mulighet til medbestemmelse og ytringsfrihet, så hvorfor skal vi dytte disse normene på dem? De er fornøyd med den økonomiske fremgangen de nyter godt av. Liu Xiaobo har de aldri hørt om.
For en gangs skyld kan det kanskje være nyttig å vende seg til statsvitenskapelig teori for å få hjelp til å vurdere disse spørsmålene. Risse, Roppe og Sikkink har utviklet en såkalt spiralmodell som forklarer hvordan normer kan spres i det internasjonale systemet. Hovedtesen er at normer kan spres til nye stater gjennom en såkalt «boomerangeffekt». Når et ytre press i form av kritikk fra transnasjonale NGO-er og vestlige statsledere virker sammen med et indre press fra en gryende demokratisk og rettighetsorientert opposisjon, vil statslederne i målstaten etter hvert tvinges på banen.
Prosessen begynner vanligvis med total benektelse og avvisning, men følges senere av økende referanser til menneskerettigheter i offentlig tale. Dette vil i en lang fase bare arte seg som retoriske innrømmelser. Etter hvert kan imidlertid retorikken få konsekvenser for praksis, spesielt hvis den indre pressgruppen vokser seg sterkere gjennom støtte utenfra. Kanskje får den til og med støttespillere for liberaliseringsagendaen i regimet, slik at det oppstår en splittelse i den politiske eliten rundt dette spørsmålet. Hvis først menneskerettighetsagendaen har fått innpass på innsiden av regimet, kan den gradvis komme til å vinne majoriteten over på sin side.
Det første vi kan bemerke ut fra spiralmodellen er at hva kinesere flest mener om menneskerettigheter ikke tilleges særlig stor vekt i den første fasen. Hvis en skal trekke paralleller var det jo heller aldri slik at russere flest var enige i eller opptatt av at Sakharov fikk fredsprisen. Dissidentene i Sovjetunionen var snarere en gruppe som ble sett på med stor skepsis i sitt eget land. Prisen var viktig fordi den oppmuntret og ga moralsk støtte til de få som arbeidet for et demokratisk og rettighetsbasert regime i Sovjetunionen.
Selv om kinesiske myndigheter nå tyr til alle midler for å hindre at menneskerettighetsagendaen spres og fysisk fjerner dens sterkeste målbærere, peker spiralmodellen på at denne lille gruppen på sikt vil styrkes ved den type oppmerksomhet en internasjonal pris som Nobelprisen gir. Ikke bare styrker den menneskerettighetsforkjemperne moralsk, men den styrker deres agenda innad i Kina. Spesielt i en tid da statens monopol på ideer utfordres gjennom utbredelsen av internett og mobiltelefoni. Det vil være umulig å hindre at tanken om individets ukrenkelige rettigheter vinner nye tilhengere, selv i Kina. Det er nemlig ikke et uomtvistelig faktum at alle kinesere kun er interessert i materielle verdier. Alle er ikke såre fornøyd med situasjonen slik den er.
Sist, men ikke minst, peker spiralmodellen på at ledere i målstaten må forventes å svare med fornektelse og avvisning på den implisitte kritikk av deres regime som en slik pris er. Denne avvisningen kan imidlertid gradvis avløses av retoriske innrømmelser av rettighetenes betydning. Så vidt jeg har skjønt på norske kinakjennere, har den kinesiske statsminister nylig begynt å inkludere referanser til demokrati og rettigheter i sine taler.
Som med alle gode teorier blir spiralmodellen stadig kritisert og utviklet innenfor en faglig debatt. En hovedinnvending har vært at vestlige makters dobbeltmoral når det gjelder å overholde disse normene selv, samt deres instrumentelle bruk av menneskerettighetskritikk for å fremme andre, egentlige interesser, undergraver boomerangeffekten. Med Kina som gryende verdensmakt er det nærliggende å tolke kritikk fra vestlige lands side som et våpen tatt i bruk for å holde utfordreren nede.
En annen korreksjon til spiralmodellen som kanskje er vel så viktig i denne sammenheng, er at menneskerettighetskritikken har større effekt på små stater eller regimer som er i en sårbar posisjon. I dag er Kina av de stater som best har overlevd den økonomiske krisen. Kina ekspanderer dessuten med stor selvsikkerhet og egenrådighet på den internasjonale arenaen. Ser man på Russland, har situasjonen utviklet seg i motsatt retning siden 2008. Krisen har rammet Russlands økonomi meget hardt. Den har blottlagt landets råvareavhengige økonomi og behovet for internasjonale investeringer. På den internasjonale arena er den aggressive selvhevdende retorikken blitt byttet ut med et uttrykt ønske om samhandling. På hjemmebane har Dmitrij Medvedev tatt til orde for modernisering, ja endog politisk liberalisering.
Derfor hadde det kanskje vært riktigere å gi årets fredspris til den russiske menneskerettighetsforkjemperen som var nominert, i stedet for den kinesiske. Det hadde sannsynligvis vært mer effektfullt. Det hadde også vært modigere og mer kontroversielt. I norsk sammenheng vil det være vel så mye å tape på å forkludre relasjonen til Russland.
Når det gjelder den mer grunnleggende diskusjonen om hvorvidt det å gi prisen til en menneskerettighetsforkjemper er et prisverdig forsøk på å spre universelle rettigheter eller et uttrykk for vestlig kulturimperialisme, synes tro og kultursyn å avgjøre vår stillingtagen. Påstanden om at det er en form for imperialisme når et vestlig land gir en fredspris til en kinesisk menneskerettighetsaktivist hviler på to premisser. Den første arter seg som et trosspørsmål og er vanskelig å argumentere for eller imot. Man avviser rett og slett at alle mennesker har eller burde ha disse rettighetene. Den motsatte posisjonen kunne være at disse rettighetene er en naturrett og gjelder alle mennesker. Det andre premisset er at man forstår kultur som uforanderlig.
Kultur og normsystemers temporale modus er riktignok primært kontinuitet. De er seiglivede og fôres ofte gjennom fortsatt projisering av annerledeshet i forhold til andre, og gjerne de samme, kulturene. I Kinas tilfelle blir vestlige normer ofte fremstilt som en motsats til egne. Likevel er kulturer og normsystemer ikke konstanter. De endrer seg. Japan er vel i dette henseende det beste eksemplet på slik endring i en asiatisk kontekst.
Det er denne forståelsen av kultur sammen med troen på at menneskerettighetene er av universell gyldighet for individet, som taler for å gi en fredspris til en kinesisk menneskerettighetsaktivist – selv om det kanskje var for tidlig.
Julie Wilhelmsen
Forsker ved avdeling for Russland og Eurasia, Nupi