Annonse
04:00 - 09. april 2010

Rasende hatsvada fra Time

Annonse

På performancen Storkunstsolteddystatens Bestialitetsteologiske Fakultetsgrunnlegging på Black Box Teater den 21. mars prøvde vi i en tale, med orgelmusikk, selvpisking og en SM-scene å bevise at smerte kan oppleves som glede – noe som uten tvil kan være en løsning på mange menneskelige problemer.

Etter performancen markerte jeg opp grenser i foajeen, som tydelig definerte et område som Fakultetsaula, mens resten av rommet konsepsjonelt sett forble den vanlige teaterfoajeen.

Teorien om at identiteter konstitueres via dets motsetninger er ofte blitt brukt av tolerante, opplyste tenkere for å forklare rasistiske fenomener. Ideen er at man for å konstruere en identitet må konstruere grensene til denne identiteten. Utenfor disse grensene plasseres den verdimessige motsetning til den positivt vurderte eksistensformen. Etter performancen min ble det imidlertid overtydelig at toleransetenkningen selv fungerer etter denne stigmatiserende lov.

Et eksempel er Jon Kåre Times kommentar i Morgenbladet 26. mars. Artikkelforfatteren verner desperat om sin opplysningsfilosofiske identitet, og stigmatiserer i velkjente humanismefloskler mine performative tanker som «klisjeer fra avantgardens skrekkabinett».

Et hedonistisk samfunn, som oppfinner medisin, lover, en underholdningsindustri og behagelige teaterstykker for å unngå lidelsen, må selvsagt anse det som en trussel mot selve dets identitetsfølelse når et menneske med gode argumenter, alvor og estetisk overskudd formulerer tesen om at lidelsen er årsak til lykke. Hvis tenkningen min virkelig bare er banalt, gymnasialt babbel – er det da nødvendig å komme med rasende, politisk og estetisk korrekt hatsvada? Jeg tror anmeldelser av mislykkede revyer på videregående skoler er litt mildere enn tonen i kommentaren.

Men for å konstruere meg som en demokrati-immanent Svarte Per bruker Time også strategier som patologisering («en så forvirret ung mann»), kriminalisering («en politianmeldelse ville vært helt på sin plass») og infantilisering («en guttunge som har lest Nietzsche»). Slik holder man muligens folk som meg ute av den anerkjente diskursen. Men man gjør seg samtidig skyldig i at viktige teatrale, filosofiske og eksistensielle revurderingsforsøk av menneskets sentrale problem – lidelsen – umuliggjøres.

Julian Blaue

Performancekunstner

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt