Annonse
04:00 - 20. august 2010

Psykoanalysens problem

Annonse

Psykologi

I mitt innlegg 30. juli argumenterte jeg for at den psykoanalytiske tilnærmingen med analyse, avdekking og tolkning av andres antatte, indre konfliktfylte motiver, «det egentlige», som Siri E. Gullestad kalte det i sin artikkel 9. juli, innebærer en usunn asymmetri i behandlingsrommet og er destruktiv i en normalpsykologisk kontekst.

Tove Kjersti Kjølseth fremhever i sitt tilsvar 6. august at «… [psykoanalytikere] i tiltagende grad har … inntatt en åpen, ærlig og autentisk form i samspillet». Det må med andre ord være snakk om en utvikling vekk fra en lukket, uærlig og ikke-autentisk form. Det er positivt at psykoanalytikere kommer etter andre psykoterapeuter i dette henseendet.

Argumentasjonen i innlegget mitt er imidlertid like gyldig for moderne relasjonell psykoanalyse, som Kjølseth refererer til, som for de mer klassiske former. Forskjeller i ytre form endrer ikke dette. Analytikere baserer seg, uansett spørrende eller hevdende kommunikasjonsform, på en teori forvaltet av analysespesialisten. Han er som Knappestøperen i Peer Gynt, og klienten, som aldri «har vært seg selv», skal i hans form.

Asymmetrien forsterkes av at den psykoanalytiske teorien er ugjennomtrengelig, selv for fagpsykologer som undertegnede. Et eksempel: «… projektiv identifisering er en psykisk mekanisme … I Fs [F er en pasient] … tilfelle representerer den på samme tid både psykisk forsvar, utløp for aggresjon, kontroll over relasjonen, ubevisst kommunikasjon til terapeuten og motstand mot progresjon i terapien» (Gullestad & Killingmo, Underteksten, 2005).

Det er ikke mulig å møte mennesker på et åpent og likeverdig grunnlag, og med streit snakk, verken i behandlingsrommet eller utenfor, med et slikt forståelsesfilter mot virkeligheten.

«Ny forskning viser at psykoanalytisk behandling har dokumentert effekt,» skriver Kjølseth. Hun nevner ikke hvor ineffektiv den psykoanalytiske tilnærmingen har vist seg å være. Snittbehandlingstid for psykoanalyse er cirka fem til seks år, med én til fire ukentlige konsultasjoner. Ved mange psykiske lidelser har korttidsterapi med fra fem til 20 (noen regner 40) konsultasjoner god effekt.

Terapiforskning på tvers av problemkategorier tyder på at terapi oftest virker bedre enn ingen terapi, relativt uavhengig av terapeutisk skoleretning. Fellesnevnerne ved effektiv terapi synes å være at den er basert på en god arbeidsallianse mellom terapeut og klient, og at terapeuten makter å møte klienten i dennes «verden».

Terapien bør være fokusert på klientens opplevde problemer og utfordringer. Det ser ut til at korttidsterapi har like god effekt som langtidsterapi, og at terapeutens utdannelse og erfaring har mindre betydning. Det er sannsynlig at psykoanalytisk behandling, i den grad den «har dokumentert effekt», har det på tross av den psykoanalytiske ballasten, og ikke på grunn av den.

Jon Lund Hansen, psykolog

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt