Psykoanalyse
Jeg konstaterer at psykoanalysen nok en gang vekker debatt, slik den har gjort kontinuerlig gjennom de hundre årene som er gått siden Sigmund Freud formulerte sin forståelse av menneskesinnet. Psykolog Jon Lund Hansen har to hovedinnvendinger mot psykoanalysen slik jeg presenterer den. Den ene, som vedrører asymmetrien mellom pasient og behandler, har jeg imøtegått i mitt essay 9. juli. Den andre er at psykoanalysen er reduksjonistisk og tilbakefører adferd til ubevisste, «egentlige» motiver, noe som blant annet innebærer at moralske problemstillinger psykologiseres.
Selv om innvendingen er eldgammel – den har vært fremført blant annet fra eksistensfilosofisk hold, og i Norge gjennom filosofer som Hans Skjervheim og Gunnar Skirbekk – er det lite som tyder på at Lund Hansen er informert om debatten. Først til termen «egentlig». Den viser til pasientens opplevelse av at terapeutens kommentar treffer følelsen: «Ja, det er jo egentlig irritert jeg er, jeg har bare ikke villet være ved det.» «Egentlig» rommer ingen ontologisk påstand om at én virkelighet er mer virkelig, slik Lund Hansen impliserer, men viser ganske enkelt til at man kan skjule sine følelser for seg selv, og at følelser kan være mer eller mindre autentiske eller forstilte, noe man knapt trenger å være psykoanalytiker for å godta.
Hva med psykologisering av moral? Jagerflyveren Alex erkjenner i In treatment at ønsket om å vende tilbake til stedet i Irak der han bombet uskyldige, kan være drevet av skyld.
En «mystifisering og psykologisering» av virkelige moralske temaer, ifølge Lund Hansen. Tvert om. Skyldfølelse er jo nettopp uttrykk for moralsk bevissthet om å ha gjort noe galt! Når Alex kommer til terapi er det uten noen som helst erkjennelse av at bombingen kunne være moralsk problematisk: Han er jagerflyver og følger ordre! Gjennom terapien erverver han økt evne til å kjenne på de etiske dilemmaer han tidligere skjøv bort. Amy og Jake diskuterer i In treatment om de skal velge abort eller å beholde barnet, ifølge Lund Hansen «et konfliktinnhold som er helt alminnelig og ikke fordrer så mye som en 'intrapsykisk' parentes eller en 'terapeutisk overføring'». Lund Hansen mener tvert imot at slike begreper «tilslører» og hindrer en «effektiv beslutning». For noen kan kanskje en beslutning av denne type utføres «effektivt». Ikke så for Amy og Jake. Spørsmålet om å ta imot et barn aktiverer Amys angst for å bli mor og spørsmålet om hvem av dem som skal bestemme i forholdet.
Konflikten er ikke grei og «alminnelig», men vekker til live underliggende følelser som Amy slett ikke er klar over at hun har, men som blindt handles ut. Psykoanalysen opererer med et begrep om konflikt som er langt videre enn Lund Hansens begrep, og som går ut over det overflateorienterte nivået Lund Hansen opererer på. Skal man polemisere mot en teori burde det være en forutsetning at man kjenner teoriens begreper.
Lund Hansen synes å mene at personen som et moralsk handlende og ansvarlig subjekt blir redusert og umyndiggjort dersom verdimessige konflikter skulle bli gjenstand for psykologisk analyse. Psykoanalysens perspektiv er et annet. I en psykoanalytisk terapi er det en målsetting å bli kjent med seg selv og egne beveggrunner. Når personen blir klar over at uavklarte følelser og ubevisst angst farger egne standpunkter, som hos Amy, blir hun i større grad i stand til å ta reelt ansvar. Om psykoanalysen ikke tilbyr en egen etikk kan vi likevel si at den muliggjør at normative spørsmål kan stilles på et mer autentisk grunnlag. I dette ligger psykoanalysens etiske bidrag.
Lund Hansen tar sterk avstand fra en forståelsesmåte som søker etter undertekst. Han er for «streit snakk» der man «tar hverandre på ordet og selv blir tatt på ordet». Mener han at menneskelig kommunikasjon, affektivt samspill og kroppsspråk er uten tvetydighet og doble bunner? I så fall definerer han seg ikke bare bort fra psykoanalysen, men fra psykologien som klinisk fagfelt.
Siri E. Gullestad
Professor i klinisk psykologi og psykoanalytiker