Afghanistan
Aslak Bondes artikkel i forrige ukes Morgenbladet, «Hvordan tåle å drepe», er interessant lesning. Ikke på grunn av analysen som sådan, men fordi artikkelen viser hvor enkelt en etablert spaltist kan fremheve sin egen virkelighetsoppfatning og samtidig gi den et skinn av objektivitet.
Det er særlig to elementer i Bondes analyse som fortjener mer oppmerksomhet. Det ene er hans reaksjon på at Forsvaret bruker benevnelsen «feig» på sin motstander i Afghanistan: «Det må vel (heller) være Natos jagerflypiloter og skarpskyttere som er feige», hevder Bonde. Det andre elementet er påstanden om at krigen er i ferd med å bli mer krigsspillaktig, angivelig fordi soldatene føler seg teknologisk overlegne. Situasjonen slik Bonde beskriver den, er beviselig feil, for å si det med et av hans egne uttrykk.
Aslak Bonde reagerer altså på at sjefen for Telemark Bataljon (TMEN) bruker benevnelsen «feig» på de som la ut veibomben som drepte den norske soldaten Claes Joachim Olsson.
Om ISAFs soldater hadde deltatt i en konvensjonell krig, hadde Bondes påstand muligens hatt noe for seg. Men Bonde hopper elegant bukk over det faktum at motstanderen som TMEN-sjefen beskriver som feig, også:
• Gjør aktivt bruk av selvmordsbombere som ukritisk dreper sivile afghanere.
• Skjuler seg blant sivilbefolkningen og derigjennom utsetter disse for fare.
• Tvangsrekrutterer fattige afghanere.
• Trakasserer og i ekstreme tilfeller har kastet syre i ansiktet på jenter som ønsker å gå på skole.
• Kidnapper hjelpearbeidere, journalister og sivile afghanere for løsepenger.
• Finansierer store mengder av sin virksomhet gjennom salg av narkotika (opium).
• Benytter seg av miner og improviserte sprenglegemer (IED) som også rammer vanlige afghanere.
• Står for nesten 80 prosent av de sivile drapene i Afghanistan.
Det er i denne konteksten TMEN-sjefens uttalelse må forstås. Så kan man alltids hevde at slikt må man forvente i en geriljakrig. Men geriljakrigføring gir ikke carte blanche til å ta i bruk ekstreme metoder, noe jeg antar Aslak Bonde også er enig i.
Slik jeg ser det, har TMEN-sjefen sine ord i behold. Taliban og al-Qaida spiller bevisst på frykt og skyver sivilbefolkningen foran seg. Og selv når en militær sjef kaller motstanderne for «feige» og «terrorister», er jeg trygg på at de norske soldatene ikke skjærer alle Taliban- eller al-Qaida-operatørene over én kam. Våre soldater vet at motivasjonen for å ta til våpen er svært forskjellig.
På den ene siden av skalaen finner vi den harde Taliban-kjernen som tidvis gjemmer seg i Pakistan. På den andre siden har vi «bondesoldatene», de som kjemper fordi noe har truet dem eller deres familie til det.
Bondes neste påstand, at soldatenes følelse av overlegenhet har gjort krigen mer krigsspillaktig, er nok også en skivebom. Mye tyder på at de norske soldatene nå føler seg mindre trygge og langt mer sårbare i utførelsen av sitt oppdrag enn tidligere. Årsaken er åpenbar.
Nær og tillitsskapende kontakt med sivilbefolkningen er essensielt for å løse det oppdraget de norske soldatene er pålagt. Men avanserte våpensystemer ser ikke inn i sinnene på folk. Når fienden kan være hvem som helst og skjule seg hvor som helst, sniker utrygghetsfølelsen seg inn. Min spådom er at norske soldater i fremtiden stadig oftere må avstå fra å ta i bruk sine avanserte våpensystemer, nettopp fordi usikkerheten om hvem som befinner seg i den andre enden blir for stor.
Det er med andre ord ikke gitt at teknologisk overlegenhet og/eller «digital avstand» til slagmarken gir soldatene en følelse av overlegenhet. Jeg tror heller det kan skape avmakt.
I artikkelen spår Bonde at både pressen og analytikere som ham selv, raskt kommer til å rette oppmerksomheten mot andre dagsaktuelle saker. Han har sikkert rett i det. Men Aslak Bondes «politiske analyse» hadde nok tjent på at han viet temaet mer tid.
Ørjan N. Karlsson er sosiolog og forfatter